Ryggsekk til besvær

Barnefattigdommen øker, og vi leser om Kirkens Bymisjon som deler ut ryggsekker til barn,

hvor foreldre ikke har råd til å kjøpe selv. Det er på den ene siden fint at barn får en ny ryggsekk, men for meg minner det for mye om tiden der de rike ga en slant til de fattige, ren veldedighet. Jeg har sett liten diskusjon på veldedighet kontra rettighet.

Han jeg bor sammen med er uenig med meg og mener at det offentlige ikke kan klare alle oppgaver alene og at offentlige institusjoner og ideelle organisasjoner sammen kan å løse utfordringer. På den ene siden og den andre siden. På enkelte områder er jeg enig, for eksempel når det kommer til å drifte asylmottak, men når det gjelder dette temaet er jeg uenig. Skolebarn må kunne ha en sekk eller veske som de kan ha bøkene sine i, og slik, mener jeg, at sekken er en del av skolemateriellet.

I Mysen får alle førsteklassingene like ryggsekker som de må bruke, blant annet for å vise at de er førsteklassinger, og for at bilister skal se at det er småttinger langs veien. Så langt, så godt, men hva skjer på neste klassetrinn. Jo, da må de kjøpe sekkene sine selv. Altså er problemet bare utsatt. I Mysen var kanskje heller ikke økonomi tanken bak de gratis ryggsekkene.

Når jeg begynner å gruble over noe, slipper jeg ikke taket så lett. Min lille besettelse er nå hvordan alle barn kan få ryggsekker uten veldedige innslag.

Nå er jeg kommet fram til noe jeg selv synes er en god ide: Hvis alle skoler kjøper inn ryggsekker til barna med den enkelte skolens logo på, og dette er ryggsekker de må bruke, kunne dette løse ryggsekkutfordringen. Som på russedressen der alle har skolens navn klistret på, kan ryggsekken gi uttrykk for skoletilhørighet og identitet

Mens jeg grubler på temaet gratis ryggsekker til alle, kommer jeg over en artikkel i Nordstrands blad med overskriften «Merker lunsjtrend blant Nordstrandsfamilier – det er såpass at vi setter en egen meny», sier restaurantsjefen ved Ekeberg restauranten. Lunsjtrenden er at familier drar ut på en «fin» restaurant etter podens første skoledag.

«Egentlig var dette bare en familiegreie, men vi ser nå at vi ikke er alene. Her er det både elever fra samme skole og elever som Wilhelm kjenner fra andre skoler» sier pappaen til Wilhelm som spiser etterførsteskoledaglunsj på Ekeberg restauranten.

Fint med kommentarer

Ekstremisme

Fra mitt ferieparadis i Kroatia har jeg god tid til å tenke over livets viderverdigheter. Mens jeg venter på noe så hverdagslig som at Fikensyltetøyet skal bli ferdig, leser jeg noe i Aftenposten som ikke er fullt så hverdagslig.

Avisa skriver om den amerikanske Youtuberen Pearl Davis.

Hun representerer en svært konservativ kristendom, og er en av mange høyre radikalere med ekstreme meninger og uttalelser. Fanesakene hennes er at skilsmisse, abort og Pride bør forbys. Kvinner bør fratas stemmeretten. For kvinner er som store barn må vite, og vi kan bli presset til noe vi ikke vil og derfor er det direkte slemt, sier hun, at vi kvinner blir satt til noe vi ikke mestrer. Gud er øverst ifølge Davis, så kommer mannen og så kommer kvinner og barn. Hun mener sågar at kvinner som tar abort fortjener dødsstraff, og at USA bør se til Kina og Russland når det gjelder behandlingen av skeive.

Jeg måtte lese det to ganger før jeg forsto, eller rettere sagt ville forstå at disse uttalelsene kommer fra en 26 år gammel amerikansk kvinne som har millioner av følgere over flere plattformer. At det finnes ekstremister på alle hold vet vi, men det skremmende er at det kommer stadig flere til, og følgesskaren vokser og vokser., noe vi alle bør bekymre oss over.

Er det noen av dere som har hørt om mannosfæren? Det var nytt for meg, men det er et internettunivers hvor gamle kjønnsroller dyrkes og hvor det påstås at feminismen har skyld i alt som går galt i samfunnet.

Pearl Davis betraktes som den kvinnelige utgaven av Andrew Tates, og med rette.

Han har de samme ekstreme uttalelsene som hun har, og er også med i det samme universet «Mannosfæren». Jeg har fulgt litt med på hva som er skrevet om han og det skremmer meg like mye som uttalelsene til Pearl Davis og hennes like.

Tates har millioner av følgere og titusener av unge gutter ser han som sitt forbilde. Han mener blant annet at kvinnen er mannens eiendom. Han er nå siktet for menneskehandel og voldtekt i Romania, og har blitt fjernet fra de fleste sosiale plattformer på grunn av hatefulle uttalelser. I fjor var han med i en av Pearl Davis Podcaster og hun synes han er et stort forbilde for menn. Det er sjokkerende lesing.

Hvem er det som følger disse ekstremistene og ser på de som store forbilder? Kanskje unge gutter som føler at de har falt litt utenfor samfunnet, og har behov for noen eller noe å skylde på? Jeg vet ikke. Mange av de høyreradikale kvinnene er også konspirasjonsteoretikere og tror verken på pandemi eller vaksiner, altså ekstremisme på flere felter. Kanskje ikke overraskende hyller Andrew Tate den tidligere presidenten Donald Trump. I et land som USA der demokratiet er under press, rundt 50% av republikanerne påstår fremdeles at valget i 2020 var fikset og i tillegg er det en reell sjanse for å få den ekstreme Trump som president igjen, da er det kanskje ikke så underlig at ekstremismen flommer over.

Det er vanskelig å ikke harselere over slike meninger og uttalelser som Tate og Davis står for, men det er, mener jeg, for farlig å ikke ta disse ekstreme miljøene på alvor.

Pensjonisten i farta

Aktivitet og livsglede henger gjerne sammen. Pensjonister som lever aktive liv utenfor hjemmet, står bedre rustet både sosialt og helsemessig.

Denne gangen vil jeg skrive om min gode venninne gjennom 40 år, Kirsti Knudsen som

Alltid er i farta. Ikke minst har hun fulgt en av sine drømmer om å flytte til Hvaler.

Det gjorde hun i en alder av rundt 60, og kjøpte seg et gammelt hus med stor hage på Asmaløy. Når hun nå snart runder 70 er både hage og hus renovert, og hun er i full fart med hagelag, eplefestival, og er aktiv i kulturminneforeningen. Men Kirsti nøyer seg ikke med det. Her forteller hun om sine nye hobbyer:

«For mange år siden bestemte jeg meg for å ta jegerprøven, men det ble liksom aldri noe av. Det var alltid noe annet som var viktigere. Og kanskje jeg syntes det var litt skummelt. Nå er drømmen revitalisert takket være KråkeRøyene – kvinnegruppa i Kråkerøy Jeger- og Fiskerforening.

Jeg har vært medlem av NJFF i noen år, for jeg har alltid vært glad i å fiske, men de siste årene har det blitt sørgelig lite av det. Det endret seg da jeg ble lurt med i KråkeRøyene. Lurt og lurt – jeg var ikke så vanskelig å be, og jeg må si at det har blitt et strålende tilskudd til pensjonistlivet.

Det første møtet med KråkeRøyene skjedde i mai, da jeg ble med på hagleskyting for kvinner. Litt nervøs, men etter mange bomskudd traff jeg endelig leirdua. Begeistringen og mestringsfølelsen sitter fremdeles i kroppen. Så ble det krepsetur med trekking av teiner og et nydelig måltid på brygga. Toppen av alt (foreløpig) var likevel å få være med på blangsetur og få min første sjøørret – 40 centimeter og nesten en halv kilo. (Den virket mye større.)

Foto: Anne Vines

I KråkeRøyene blir du tatt imot med åpne armer. Spørsmål blir vennlig besvart, og du trenger ikke å føle deg dum selv om du i utgangspunktet kanskje ikke mestrer alt». Hun avslutter historien sin med å takke alle som var tålmodige med en litt klønete kjerring som snart fyller 70.

Selv om ikke alle verken kan eller ønsker å være like aktive som min venninne, er det mange aktiviteter som kan være givende, alt etter hva vi ønsker oss. Jeg har tidligere skrevet om frivillighet, les gjerne artikkelen å se om noe kanskje passer for deg. Ellers er også Frivillighet Norge et fint sted å begynne.

Historien til Kirsti har jeg «stjålet» fra nettstedet til Kråkerøy Jeger- og Fiskerforening med Kirsti sin tillatelse. Jeg har forandret bittelitt grann