Når voksne kvinner framsettes som ofre

Det er lenge siden jeg har vært inne på bloggen min, men saken med Jørn Eggum og Merete Solberg, er for meg ganske opprivende, og jeg må skrive litt om det.

Tror de fleste er enige om at han er en dust som sender sexmeldinger til kvinner i sene nattetimer, og at det er fullt forståelig hvorfor mange føler disse meldingene som trakassering

At NRK og TV 2 intervjuer Solberg på direkten, hvor hun får legge fram både bilder og tekster som er sendt mellom henne og Eggum, er under pari, og i Se og Hor stil.

Har allmenheten behov for å vite om deres seksuelle aktivitet, NEI, det har allmenheten ikke. Derimot har allmenheten behov for å vite at han trakasserer kvinner - det er noe helt annet.

Noen år etter at forholdet mellom Jørn E og Merete S ble slutt, ble Avdeling 10, hvor Merete S var leder, satt under administrasjon. Det ble varslet fra 8 styremedlemmer at hun var en udugelig leder som skapte masse konflikter i avdelingen. På direkten sa hun at hun aldri hadde hørt om varslene, noe som senere viste seg å være løgn. Nå vil hun forsøke å få tilbake stillingen sin. Som jeg forstår er hun valgt og ikke ansatt, og har dermed ikke de samme rettighetene som en ansatt har, men det gjenstår å se.

Pussig at alt dette kom en uke før Eggum skulle bli valgt som leder.

I ettertid, som nevnt ovenfor, er det kommet fram at Eggum sendte meldinger både hit og ditt til kvinnelige tillitsvalgte, så dette er absolutt ikke noe forsvarsskriv for han, men et

forsøk på å sette fokus på kvinners integritet, og deres evner til å si "Nei".

Nylig leste jeg en artikkel om at vi burde be Merete Solberg om unnskyldning og takke henne, noe som ble støttet fra flere hold, men ikke av meg, jeg fikk nok.

Merete Solberg var en voksen kvinne da hun og Jørn Eggum innledet et forhold. Hun uttaler at hun egentlig ikke ville være i dette forholdet, men var redd for jobben sin, og fremstiller seg dermed som et offer for en mann høyere i hierarkiet enn hun selv.

Nei, Merete Solberg du var godt oppe i 30-åra da du innledet dette forholdet, og du er ikke et offer. Å gjøre henne og andre voksne kvinner til ofre, er etter min mening et usunt syn på kvinner.

Å snakke om ubalanse i maktforholdet mellom to voksne mennesker her i Norge blir i mine øyne feil. Som tidligere leder i en av Fellesforbundets avdelinger, og som intervjuobjekt i to av landets største TV kanaler er hun et menneske som er talefør. Så nei, jeg ber ikke Merete Solberg om unnskyldning .

Irritasjon til glede og besvær

Hverdagsirritasjon er irritasjoner som kommer til meg ofte, og med jevne mellomrom.

Jeg irriterer meg grenseløst over dem som snakker høyt i telefonen, eller generelt snakker høyt på T-banen. Verre enn verst er det når høgtaleren er på og jeg er tvunget til å høre på en to-veis høylytt samtale, jeg gremmes bare jeg tenker på det. Helt uten sjenanse fortelles det om alt fra kjærlighetssorg til siste besøk hos legen. Jeg vil ikke høre, jeg vil ikke høre, men jeg må, jeg sitter jo der. Hvorfor sier jeg ikke fra? Jeg er for feig.

Jeg har «forsket» litt på om det er en spesiell type mennesker som har disse høylytte samtalene, men det har jeg ennå ikke funnet ut av. Det er jenter og gutter, unge og gamle og i alle størrelser.

Jeg lurer på om det er det samme på banene som går mot de vestlige bydelene, eller om de er litt mer lavmælte enn på de østlige?  Jeg frekventerer ikke den siden av byen ofte, så det har jeg ikke funnet ut, men det må jeg. Kanskje jeg må flytte vestover.

Men det er ikke bare det som irriterer meg. Kan du tenke deg noe så irriterende som dem som ikke har skjønt at det å stå i rulletrappa, krever litt kunnskap – stå til høyre, gå til venstre. Jeg kommer ikke forbi den dama med stor rumpe og trillebag som står midt i rulletrappa. Kom deg vekk, kom deg vekk, jeg skal forbi.

På Sandvika storsenter står det på rulletrappa «Stå til høyre – gå til venstre». De har skjønt det. Vestkanten, her kommer jeg.

Nå har jeg funnet et nytt og deilig irritasjonsmoment. Dama med store vekter som står midt i bassenget på Bøler bad og trener. Inntil kanten, nei, nei. Midt i bassenget.  Jeg har nemlig begynt å svømme på Bølerbadet, der er det to baner – den ene mindre enn den andre. I den minste står denne dama og stenger for alle som kunne tenke seg å svømme forbi.  Det er tett med badegjester i den andre banen, men dama står der og vifter med svære vekter og skremmer bort de som kommer i nærheten. Her er jeg sammen med mange andre irriterte, vi irriterer oss i flokk. Noen tar sjansen på å svømme forbi, de ser på dama med høy grad av irritasjon i blikket, men hun derimot slår etter dem med vektene sine. Å kunne irritere seg i flokk, altså flokkirritasjon, er nok til å få meg til Bølerbadet.  Herlig.

Er det ikke rart at når verden står på randen av verdenskriger og konflikter, så bruker jeg dagene til å  irritere meg over små ting i hverdagen? Jeg har forsøkt å være filosofisk og tenkt at nettopp på grunn av alt det skremmende som skjer rundt oss, så avreagerer jeg med hverdagsirritasjon. Bullshit – dette har jeg holdt med så lenge jeg kan huske.

Og ikke minst irriterer jeg meg over dem som stemmer Fremskrittspartiet.

Diss og hiss

For å bruke samme uttrykk som «svensken, dansken og norsken» går ukas diss til Erna Solberg. Etter sin uttalelse om at norsk utenrikspolitikk ikke skulle handle om Midtøsten, men at den skulle handle om saker som gagner Norge, har jeg mistet all respekt for høyres leder. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Diss, diss og dobbeldiss, til deg Erna.

En annen som behøver å disses kraftig er en kristen fundamentalist ved navn Torben Pedersen, som tok seg den frihet å skrive på min FB side. Jeg hadde lagt ut det palestinske flagget, og han skrev

«Er det ikke nok søppel her inne».

Av disse to er det Erna Solberg sin uttalelse som er farligst. Hun har makt, det har ikke Torben Pedersen.  Men nok om disse to, og over til noe mer hyggelig, nemlig omtale av en bok jeg har lest.

Året med 13 måneder

Åsa Linderborg har skrevet boka «Året med 13 måneder». Den er i dagbokstil, og handler om tidsrommet høsten 2017 til høsten 2018. Det er en dønn ærlig historie om en vanskelig tid i livet hennes. Det er året da «Metoo» kom på banen for fullt, og media mistet nok en gang grepet på forskjellen mellom rykter, løgner og sannhet. De luktet blod og jaktet i flokk.

Åsa var kultursjef i Aftonbladet, og i avisa skriver hun om sjefen ved Stadsteatern, Benny Fredriksson som ble beskyldt for sexpress og for å ha tvunget en kvinne til å ta abort. Han ble omtalt med fullt navn, og de fleste svensker visste hvem han var. Alle vendte seg mot han, og det endte med at han tok sitt eget liv.

Fire dager før, fortalte Åsas samboer, at han hadde truffet en annen, og forholdet deres tok slutt. Livet raste sammen. Hun følte seg ensom, forlatt og jobbmessig ubrukelig. Hun kunne ikke vise seg på gata uten at noen beskyldte henne for å ha forårsaket selvmordet. Hun fikk 100 vis av e-poster med trusler og beskyldninger. Hun hadde det jævlig.

I denne perioden var det var mange mannehoder som rullet, ikke bare i Sverige, men også i andre deler av verden - med rette eller urette. Men at media trykker fullt navn på mennesker som beskyldes for noe utilbørlig, uten å vite om det er sant eller usant, er dårlig journalistikk, og etisk uholdbart.

Det kan ramme hvem som helst, men selvfølgelig er det kjente personer i media som er lettest å ta.  Sett ut et rykte, og pang, media jakter i flokk. Tenk om du selv var beskyldt for noe du visste ikke var sant, og så ble navnet ditt klint utover i media. Fy for f. Vi husker vel alle Tore Tønne som også til slutt tok sitt eget liv.

At «Metoo» bevegelsen var nødvendig, og at den fikk ryddet opp i masse grums, er jeg ikke i tvil om, men det må også settes et spørsmålstegn om alt som ble sagt og skrevet var like gjennomtenkt. Som Åsa Linderborg skriver: Er «Metoo» bevegelsen hellig?

Få stilte spørsmålstegn eller problematisert enkelte av utsagnene som i en periode kom som perler på en snor.

Det jeg liker ved boka er at hun tar opp saker det er vanskelig å mene noe annet om, enn det som er akseptert i gjengen vi omgås med. Hun argumenterer og stiller spørsmål ved enkelte etablerte sannheter. Hun er så absolutt på venstresiden av svensk politikk, men hun evner også å se den politikken hun tror på, med et kritisk blikk.

Jeg lot meg begeistre.