Diss og hiss

For å bruke samme uttrykk som «svensken, dansken og norsken» går ukas diss til Erna Solberg. Etter sin uttalelse om at norsk utenrikspolitikk ikke skulle handle om Midtøsten, men at den skulle handle om saker som gagner Norge, har jeg mistet all respekt for høyres leder. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Diss, diss og dobbeldiss, til deg Erna.

En annen som behøver å disses kraftig er en kristen fundamentalist ved navn Torben Pedersen, som tok seg den frihet å skrive på min FB side. Jeg hadde lagt ut det palestinske flagget, og han skrev

«Er det ikke nok søppel her inne».

Av disse to er det Erna Solberg sin uttalelse som er farligst. Hun har makt, det har ikke Torben Pedersen.  Men nok om disse to, og over til noe mer hyggelig, nemlig omtale av en bok jeg har lest.

Året med 13 måneder

Åsa Linderborg har skrevet boka «Året med 13 måneder». Den er i dagbokstil, og handler om tidsrommet høsten 2017 til høsten 2018. Det er en dønn ærlig historie om en vanskelig tid i livet hennes. Det er året da «Metoo» kom på banen for fullt, og media mistet nok en gang grepet på forskjellen mellom rykter, løgner og sannhet. De luktet blod og jaktet i flokk.

Åsa var kultursjef i Aftonbladet, og i avisa skriver hun om sjefen ved Stadsteatern, Benny Fredriksson som ble beskyldt for sexpress og for å ha tvunget en kvinne til å ta abort. Han ble omtalt med fullt navn, og de fleste svensker visste hvem han var. Alle vendte seg mot han, og det endte med at han tok sitt eget liv.

Fire dager før, fortalte Åsas samboer, at han hadde truffet en annen, og forholdet deres tok slutt. Livet raste sammen. Hun følte seg ensom, forlatt og jobbmessig ubrukelig. Hun kunne ikke vise seg på gata uten at noen beskyldte henne for å ha forårsaket selvmordet. Hun fikk 100 vis av e-poster med trusler og beskyldninger. Hun hadde det jævlig.

I denne perioden var det var mange mannehoder som rullet, ikke bare i Sverige, men også i andre deler av verden - med rette eller urette. Men at media trykker fullt navn på mennesker som beskyldes for noe utilbørlig, uten å vite om det er sant eller usant, er dårlig journalistikk, og etisk uholdbart.

Det kan ramme hvem som helst, men selvfølgelig er det kjente personer i media som er lettest å ta.  Sett ut et rykte, og pang, media jakter i flokk. Tenk om du selv var beskyldt for noe du visste ikke var sant, og så ble navnet ditt klint utover i media. Fy for f. Vi husker vel alle Tore Tønne som også til slutt tok sitt eget liv.

At «Metoo» bevegelsen var nødvendig, og at den fikk ryddet opp i masse grums, er jeg ikke i tvil om, men det må også settes et spørsmålstegn om alt som ble sagt og skrevet var like gjennomtenkt. Som Åsa Linderborg skriver: Er «Metoo» bevegelsen hellig?

Få stilte spørsmålstegn eller problematisert enkelte av utsagnene som i en periode kom som perler på en snor.

Det jeg liker ved boka er at hun tar opp saker det er vanskelig å mene noe annet om, enn det som er akseptert i gjengen vi omgås med. Hun argumenterer og stiller spørsmål ved enkelte etablerte sannheter. Hun er så absolutt på venstresiden av svensk politikk, men hun evner også å se den politikken hun tror på, med et kritisk blikk.

Jeg lot meg begeistre.