Irritasjon til glede og besvær

Hverdagsirritasjon er irritasjoner som kommer til meg ofte, og med jevne mellomrom.

Jeg irriterer meg grenseløst over dem som snakker høyt i telefonen, eller generelt snakker høyt på T-banen. Verre enn verst er det når høgtaleren er på og jeg er tvunget til å høre på en to-veis høylytt samtale, jeg gremmes bare jeg tenker på det. Helt uten sjenanse fortelles det om alt fra kjærlighetssorg til siste besøk hos legen. Jeg vil ikke høre, jeg vil ikke høre, men jeg må, jeg sitter jo der. Hvorfor sier jeg ikke fra? Jeg er for feig.

Jeg har «forsket» litt på om det er en spesiell type mennesker som har disse høylytte samtalene, men det har jeg ennå ikke funnet ut av. Det er jenter og gutter, unge og gamle og i alle størrelser.

Jeg lurer på om det er det samme på banene som går mot de vestlige bydelene, eller om de er litt mer lavmælte enn på de østlige?  Jeg frekventerer ikke den siden av byen ofte, så det har jeg ikke funnet ut, men det må jeg. Kanskje jeg må flytte vestover.

Men det er ikke bare det som irriterer meg. Kan du tenke deg noe så irriterende som dem som ikke har skjønt at det å stå i rulletrappa, krever litt kunnskap – stå til høyre, gå til venstre. Jeg kommer ikke forbi den dama med stor rumpe og trillebag som står midt i rulletrappa. Kom deg vekk, kom deg vekk, jeg skal forbi.

På Sandvika storsenter står det på rulletrappa «Stå til høyre – gå til venstre». De har skjønt det. Vestkanten, her kommer jeg.

Nå har jeg funnet et nytt og deilig irritasjonsmoment. Dama med store vekter som står midt i bassenget på Bøler bad og trener. Inntil kanten, nei, nei. Midt i bassenget.  Jeg har nemlig begynt å svømme på Bølerbadet, der er det to baner – den ene mindre enn den andre. I den minste står denne dama og stenger for alle som kunne tenke seg å svømme forbi.  Det er tett med badegjester i den andre banen, men dama står der og vifter med svære vekter og skremmer bort de som kommer i nærheten. Her er jeg sammen med mange andre irriterte, vi irriterer oss i flokk. Noen tar sjansen på å svømme forbi, de ser på dama med høy grad av irritasjon i blikket, men hun derimot slår etter dem med vektene sine. Å kunne irritere seg i flokk, altså flokkirritasjon, er nok til å få meg til Bølerbadet.  Herlig.

Er det ikke rart at når verden står på randen av verdenskriger og konflikter, så bruker jeg dagene til å  irritere meg over små ting i hverdagen? Jeg har forsøkt å være filosofisk og tenkt at nettopp på grunn av alt det skremmende som skjer rundt oss, så avreagerer jeg med hverdagsirritasjon. Bullshit – dette har jeg holdt med så lenge jeg kan huske.

Og ikke minst irriterer jeg meg over dem som stemmer Fremskrittspartiet.