Ytringsfrihet eller ikke på Deichman Bjørvika?

Tankene mine i dag snurrer rundt temaet ytringsfrihet. Hva mener jeg om kanselleringer, om ytringsfrihet kontra ivaretakelse av- og respekt for mennesker, også respekt for mennesker som har en annen mening enn meg selv, og hvor langt skal vi gå for ytringsfriheten?

Bakgrunnen for mine tanker i dag er Deichman Bjørvika sin avlysning av arrangementet til det omstridte forlaget Legatum Publishing. Forlaget skulle utgi en norsk oversettelse av den høyreradikale franske forfatteren Renaud Camus sin bok "Dere skal ikke erstatte oss». Forfatteren skulle også delta digitalt. Bokas tittel sier mye om innholdet.

Etter press fra ansatte, tillitsvalgte og melding om demonstrasjoner, valgte ledelsen å avlyse arrangementet som de først hadde sagt ja til, med begrunnelse i at det var fare for sikkerheten til publikum og ansatte.

I dagens Klassekamp kan du lese en artikkel av en av de ansatte som skriver Under tittelen «Demokratiet på Deichman»(se kopi av artikkelen nederst på siden). Han skriver om hvorfor de ansatte ikke ønsker forlaget velkommen. Han skriver godt og begrunner det med at den franske forfatteren forfekter re-migrasjon, altså en type «etnisk rensing». Flere aviser mener det var galt å trekke tilbake tillatelsen til møtet. Jurist Anine Kierulf har kommentert saken i ulike media, med at juridisk er dette et brudd på ytringsfriheten. Det er altså loven som bestemmer om ytringen er hatefull eller ikke. Hun mener de ansatte blander inn følelser i jussen. Og tilsvaret fra den ansatte i dagens klassekamp går nettopp på det:

«I noen media finner vi en masse retorikk om at ytringer vi (ansatte i Deichman, min ref)) ikke liker og som vi finner krenkende er beskyttet. Som ansatt på Deichman møter jeg ytringer jeg misliker daglig – det er en del av jobben. Det vi reagerer på nå, er en pressekonferanse hvor etnisk rensing er målet. Det truer våre lånere og ansatte. Jeg tolker Anine Kierulf som har kommentert saken i ulike media dithen at også dette er innenfor lovverket, ikke teller juridisk som en hatytring og derfor må godtas på biblioteket. Følelser blandes med jus, mener hun. Jeg tar hennes ord for det juridiske, men her reagerer vi altså av hensyn til de vi omgås og har ansvar for i jobben vår. De dehumaniseres ved å bli erklært som ugyldige borgere på grunn av sitt etniske opphav. Klart det er følelser i det, ingen av oss reagerer juridisk».

Jeg synes det er vanskelig. Hvor langt går ytringsfriheten opp mot menneskelige hensyn. Noen ganger liker vi det som sies andre ganger ikke. Hvem skal bestemme? Akkurat i denne saken forstår jeg de ansatte ved biblioteket. Må vi gi plass til den type tenkning i våre offentlige institusjoner? Deichman i Bjørvika, som alle andre bibliotek, er et tilbud til alle borgere. Skal vi der åpne for et møte med en forfatter som ønsker en type etnisk rensing? Eller får de finne seg et mer tilbaketrukket, privat møtelokale?

En gammel kollega av meg uttalte en gang "Vi har forkjørsrett , men ikke påkjørsrett". Det utsagnet synes jeg er dekkende i mange saker.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener, men det er veldig fint å sette ord på hvor vanskelig denne avgjørelsen er. Samtidig ergrer det meg at jeg ikke får til å ta et klart standpunkt. Klarer du?

Vi tar en tur til Kroatia – vil du være med?

Tidlig på morgenen i slutten av mars, møtte vi opp på Gardermoen for å fly til Split i Kroatia.

Mitt snille barnebarn møtte opp klokka 04.00 og kjørte oss. Som jeg tidligere har skrevet om er jeg redd for å fly, og jeg begynner å grue meg noen dager før selve reisen. Også denne gangen gjorde jeg det, men flyturen gikk strålende, det var ikke en bevegelse i flyet og jeg slappet litt av. Vi skulle tilbringe tre uker i huset vårt i Marina som er en liten fiskelandsby 4 mil nord for Split. Huset vårt ligger i en rolig vei med bare kroater som naboer. Å ankomme til Marina der gode naboer kommer ut og klemmer deg og ønsker deg velkommen tilbake, gjør noe med kropp og sjel og jeg kjenner at mine flyskrekkskuldre senket seg – jeg føler en form for lykke i dette rolige, hyggelige miljøet.

Været var ikke helt som vi kunne ønske oss, men det er bortkastet energi å irritere seg. Syrinene blomstret, det var blomster i veikanten, og jeg kunne begynne med hagearbeid. Fantastisk. Tror vi var de eneste utlendingene som var ankommet så tidlig på året. Det var to åpne restauranter i Marina på denne tiden og også her ble vi ønsket velkommen tilbake, da vi inntok vår lunsj med et glass vin attåt.

Litt hagearbeid må også til. Her er det både nyplanta salat, auberginer, agurk og chili, kiwi og fersken. I tillegg til et fikentre som bugner av frukt

O lykke.

Etter noen dager kom datter, Charlotte og svigersønn Knut Eirik, da var ferien fullkommen. Barnebarna er blitt voksne nå og er ikke med like ofte som før. Litt vemodig, men det er livets gang. I 2. etasje i huset vårt er det tretak. De har begynt å gulne og ser mørke og triste ut. Charlotte og Knut Eirik gikk løs på tretaket med dødsforakt. Etter noen dager var taket malt i «pudder». Det ble så lyst og fint.

Den ene restauranten som nå var åpen i Marina «More» var ganske nyåpnet og vi hadde aldri vært der før. Sammen med familie og våre mye yngre norske venner som også har kjøpt hus i Marina, tilbrakte vi noen timer på More en kveld i april. Det blir ikke siste gang, Nydelig mat og hyggelig personale.

Vi tilbrakte en hel dag i Split og tok hopp på/hopp av buss, hvor vi fikk sett mye av byen. Været var såpass godt at vi kunne avslutte vår tur til Split ved å benke oss rundt et bord på en uterestaurant ved sjøen. Her spiste vi den tradisjonelle, dalmatiske spekeskinken og ost fra øya Pag (prsut i sir). Deilig. Som dessert tok vi alle, bortsett fra sjåføren, en Aperol. Livet er bra.

Vi kan absolutt anbefale en tur til Split, men unngå de varmeste månedene juli/august, ikke bare er det veldig varmt, men det er også horder av folk. Mai/juni eller september/oktober kan anbefales.

Split er Kroatias nest største by med rundt 200000 innbyggere. Ferjer som går ut til øyene som eksempelvis til Hvar, Brac, Solta, går herifra. Her kan du også ta ferje til Dubrovnik. Jeg vil ikke anbefale Dubrovnik, det er mye folke nesten hele året, og prisene er vanvittig høye.

Split er en spennende by å utforske. Her finner du flotte bystrender, gallerier, og ikke minst gamlebyen med Diokletians palass som er på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Ta gjerne en tur til Ivan Mestrovic museum. Det er en opplevelse. Han var en berømt skulptør, ikke bare i Kroatia, men i verden forøvrig. Etter 2. verdenskrig, flyttet han til USA, der han døde i 1962. Da var han blitt amerikansk statsborger. Han donerte sin kunst til den kroatiske stat, også sin store praktfulle villa i Split. Villaen som er museet, er omgitt av en stor park hvor det dukker opp fantastiske skulpturer over alt. Den to etasjers villaen er også fylt opp av hans kunst, og her er møbler fra tiden familien bodde her. Det er en fantastisk utsikt over Adriaterhavet. Jeg kan anbefale en tur dit på det varmeste.

Er du glad i shopping, har Split alt en shopper kan ønske seg.

Kanskje du også vil svippe innom «min» lille landsby, Marina, og den nydelige lille byen Trogir

Marina ligger midt på landets vakre kyststripe – Dalmatiakysten. I Marina finner du det meste; flotte strender, krystallklart vann, hyggelige restauranter, pittoreske smug og gamle flotte steinhus. Her finnes også flere matbutikker.

Trenger du en hårklipp anbefaler vi et besøk hos dyktige Maria, utdannet i Paris.

Innbyggerne flest i Marina er gjestfrie og vennlige. Du blir gjerne invitert inn for å smake på det lokale brennevinet – Slivovica.

Det er nylig bygget et hotell på stranda i Marina, det er ikke stort og passer fint inn i omgivelsene. Leiligheter og rom er tilgjengelig for leie, men blir fort utsolgt i sesongen. Marina byr også på mange turmuligheter, som spaserturer til en av de mange høyder som omringer landsbyen. På en av høydene finner du «Lady of Snow , en gammel kirke til ære for snøen som en gang falt over stedet. Her er en spektakulær utsikt over Marina og omegn.

Trogir – en vakker middelalderby ligger kun 15 kilometer unna. Byen som har rundt 25.000 innbyggere er på UNESCOS verdensarvliste.

Kroatia er regnet som et eldorado for seilere, og Marina har et stort antall seilbåter til utleie.

I Marina kan man trekke seg tilbake til rolige omgivelser, samtidig som alle muligheter for fornøyelser ligger noen steinkast unna. Her stopper også busser som tar deg rundt i hele landet fra nord til sør. Bussene er moderne og luftavkjølte og prisene rimelige. Har du lyst til å besøke hovedstaden Zagreb eller andre byer, sett deg på bussen i Marina og du er framme i løpet av noen timer.

God tur.

Litt om ditt og datt

Sosialt nettverk er viktig for meg. Familie og venner er helt nødvendig for at jeg skal ha et godt liv. Vi er så heldig å ha et stort hus i Kroatia, og her har vi samlet familie og venner gjennom de siste 20 årene. Det har vært - og er fantastisk,

Det er som kjent flest hverdager, og hva er vel bedre enn å gå på tur med gode venner? Hver onsdag går jeg på tur sammen med Mona og Elin. Vi er på samme alder og har kjent hverandre i mange år. På vinterstid går vi rundt i Oslo og omegn, men straks snøen forlater Oslo-marka, er vi raske til å hoppe fra asfalterte veier til skogsveier.

Vi snakker om løst og fast, om livets gode og mindre gode sider, og vi snakker om politikk og samfunnsliv. Vi er ikke ute for å gå fortest mulig, men for å være ut og være sammen. Vi lærer mye av hverandre. Av og til er vi uenige, men det har ingen betydning for vennskapet vårt. Sist onsdag tok vi turen fra Adamstuen (nærheten av Ullevål sykehus) og via forskjellige veier endte vi opp i Slottsparken. Langs veien kunne vi beundre gamle flotte og godt vedlikeholdte bygårder. I slottsparken beundret vi en av verdens største skulpturer – en gigantisk edderkopp «Maman» av Louis Bourgent. Ganske imponerende. På nettet leser jeg at det er en av verdens mest kjente skulpturer. For min del hadde jeg verken hørt om skulpturen eller skulptøren.

Jeg har store problemer med small talk – å bare pludre med fremmede om været er jeg veldig dårlig på. Noe av det verste jeg visste, da jeg var i full jobb, var å gå på store konferanser alene. Spesielt der det var lunsj, middag og overnatting. Å være helt alene, gå bort til et bord å si «Er det ledig her»? Og få svaret, «Nei her er det opptatt», for så å gå til neste bord og spørre om det samme. Så sitter du der da, sammen med grupper som kjenner hverandre, aldri har jeg følt meg så alene som i slike sammenhenger. Jeg misunner dem som bare går bort til fremmede og begynner å snakke. I løpet av mine 73 år har jeg ikke lært å knekke «Small talk» koden, tipper det er for sent nå. Samtidig synes jeg den type samtale er drepende kjedelig, men innser at det er en inngang til dypere samtaler.

I morgen er 1. mai, men det blir ikke tog på meg, dessverre, da det i Oslo er meldt regn – mye regn. Meteorologen truer også med snø i natt. Men flagget skal ut, uavhengig av vær.

Under pandemien da vi ikke fikk gå i tog, laga vi små plakater og gikk i virtuelle tog. Her er plakaten min fra 2020

God 1. mai