Ytringsfrihet eller ikke på Deichman Bjørvika?

Tankene mine i dag snurrer rundt temaet ytringsfrihet. Hva mener jeg om kanselleringer, om ytringsfrihet kontra ivaretakelse av- og respekt for mennesker, også respekt for mennesker som har en annen mening enn meg selv, og hvor langt skal vi gå for ytringsfriheten?

Bakgrunnen for mine tanker i dag er Deichman Bjørvika sin avlysning av arrangementet til det omstridte forlaget Legatum Publishing. Forlaget skulle utgi en norsk oversettelse av den høyreradikale franske forfatteren Renaud Camus sin bok "Dere skal ikke erstatte oss». Forfatteren skulle også delta digitalt. Bokas tittel sier mye om innholdet.

Etter press fra ansatte, tillitsvalgte og melding om demonstrasjoner, valgte ledelsen å avlyse arrangementet som de først hadde sagt ja til, med begrunnelse i at det var fare for sikkerheten til publikum og ansatte.

I dagens Klassekamp kan du lese en artikkel av en av de ansatte som skriver Under tittelen «Demokratiet på Deichman»(se kopi av artikkelen nederst på siden). Han skriver om hvorfor de ansatte ikke ønsker forlaget velkommen. Han skriver godt og begrunner det med at den franske forfatteren forfekter re-migrasjon, altså en type «etnisk rensing». Flere aviser mener det var galt å trekke tilbake tillatelsen til møtet. Jurist Anine Kierulf har kommentert saken i ulike media, med at juridisk er dette et brudd på ytringsfriheten. Det er altså loven som bestemmer om ytringen er hatefull eller ikke. Hun mener de ansatte blander inn følelser i jussen. Og tilsvaret fra den ansatte i dagens klassekamp går nettopp på det:

«I noen media finner vi en masse retorikk om at ytringer vi (ansatte i Deichman, min ref)) ikke liker og som vi finner krenkende er beskyttet. Som ansatt på Deichman møter jeg ytringer jeg misliker daglig – det er en del av jobben. Det vi reagerer på nå, er en pressekonferanse hvor etnisk rensing er målet. Det truer våre lånere og ansatte. Jeg tolker Anine Kierulf som har kommentert saken i ulike media dithen at også dette er innenfor lovverket, ikke teller juridisk som en hatytring og derfor må godtas på biblioteket. Følelser blandes med jus, mener hun. Jeg tar hennes ord for det juridiske, men her reagerer vi altså av hensyn til de vi omgås og har ansvar for i jobben vår. De dehumaniseres ved å bli erklært som ugyldige borgere på grunn av sitt etniske opphav. Klart det er følelser i det, ingen av oss reagerer juridisk».

Jeg synes det er vanskelig. Hvor langt går ytringsfriheten opp mot menneskelige hensyn. Noen ganger liker vi det som sies andre ganger ikke. Hvem skal bestemme? Akkurat i denne saken forstår jeg de ansatte ved biblioteket. Må vi gi plass til den type tenkning i våre offentlige institusjoner? Deichman i Bjørvika, som alle andre bibliotek, er et tilbud til alle borgere. Skal vi der åpne for et møte med en forfatter som ønsker en type etnisk rensing? Eller får de finne seg et mer tilbaketrukket, privat møtelokale?

En gammel kollega av meg uttalte en gang "Vi har forkjørsrett , men ikke påkjørsrett". Det utsagnet synes jeg er dekkende i mange saker.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener, men det er veldig fint å sette ord på hvor vanskelig denne avgjørelsen er. Samtidig ergrer det meg at jeg ikke får til å ta et klart standpunkt. Klarer du?