En forsvarstale for Ingvild Kjerkol

Jeg trodde aldri jeg skulle forsvare helseminister Ingvild Kjerkol, men etter å ha sett Debatten, og de påfølgende nettkommentarene, må jeg gjøre nettopp det. Etter Brennpunkts bruk av skjult kamera som viser en skremmende offentlig omsorg for eldre, uttalte hun i politisk kvarter at eldre burde planlegge alderdommen. Hun kommer ikke nødvendigvis med de klokeste uttalelsene, ofte tvert imot, men for denne uttalelsen fortjener hun ikke all negativ kritikk som er kommet i ettertid.

De fleste av oss kan og bør planlegge alderdommen med hensyn til bolig, men ikke alle kan. Noen har ikke økonomiske muligheter for eksempelvis å bytte til en mer hensiktsmessig bolig, og de skal selvfølgelig få hjelp og støtte, men det må da kunne være mulig å uttale at det er lurt å planlegge på et generelt grunnlag. Jeg bør gjøre det, Vi har trapp som etter hvert kan være vanskelig å gå i. Jeg lukker øynene for det som kanskje kommer, og unnskylder det med at det er trim å gå i trappene. Men det er fint å få en påminnelse at jeg kanskje må begynne å tenke i andre baner.

Fredrik Solvang, virker som, etter min mening, forsøkte å «ta henne». Anne Holt, som jeg synes er en bedrevitende, usympatisk dame, var som vanlig høy og mørk. I etterkant skrev hun i et innlegg hva helseministeren bør si (eller burde ha sagt) Det letteste er å oppdra andres barn og å sitte i sofaen og skrive ned hva andre skal si. Anne Holt bør ta seg en bolle.

Ingen kan være uenig i at eldreomsorgen ikke er slik som den burde være, langt ifra, men all kritikken Ingvild Kjerkol får for denne uttalelsen, er helt bak mål. Jeg skal ikke kaste meg inn i noen debatt hvor egnet hun er eller ikke, men nå virker det som alle skal ta henne. Jeg har tenkt på dette i hele dag, og er faktisk ganske sinna på hvordan vi går i flokk når vi lukter blod.

Det var nok for i dag. Ha en fin fredagskveld

Leksehjelp, Folketur og Pusterom

Leksehjelp

I noen år nå har vi, i Norsk Folkehjelp Kristiania, hatt leksehjelp på Voksenopplæringen Helsfyr. På skolen går det over 18000 voksne elever med flerkulturell bakgrunn. Frivillige møtes hver tirsdag og hjelper elever ved skolen med lekser.

Møte med elevene

I går var jeg og tre andre frivillige i møte med skolen for å informere om to andre tiltak vi har, hvor målgruppa er kvinner med innvandrerbakgrunn. Disse aktivitetene har jeg skrevet om tidligere, men jeg har lyst til å gå litt nærmere inn på hver aktivitet for å vise hvor viktig slike tiltak er, ikke bare for kvinnene det i utgangspunktet er ment for, men også for de frivillige som deltar. Jeg tror at alle må føle at det man gir I form av frivillighet, gir mening. Hvis ikke orker man ikke å holde på.

Vi møtte opp i 15 klasser. Her kom vi i kontakt med dedikerte lærere og interesserte elever.

Ikke så lett for alle å kunne være med på søndagsturene våre, da mange har barn. Turene våre er kun for kvinner, og det er ikke anledning til å ha med barn. Det har vi bestemt med bakgrunn i at kvinnene skal kunne konsentrere seg om turene og samtalene, noe som er helt umulig hvis alle har med seg barn. Derfor var det fint å kunne informere om et annet tilbud, nemlig samtaler på nett. Passer fint for de som har problemer med å komme fra barna og kunne trene på norsk fra sofakroken. Det var like stor begeistring fra kvinnene i alle klassene, da vi sa at ved begge tiltakene blir gutta diskriminert. Vi håper at begge tiltakene etter hvert også blir tilbudt gutta. Ved skolen er det overvekt av kvinner. Må finne ut hvorfor.

Dette informerte vi om:

Folketur

Dette er den vandrende språkkafeen, jeg tidligere har omtalt. Her møtes kvinner med innvandrerbakgrunn og norsktalende kvinner, to søndager i uka. Vår og sommer vandrer vi i Oslomarka, mens vi snakker om løst og fast. Vi avslutter turene ved å ta en kaffe på en av de mange markastuene, mens vi avslutter samtalene.

Når snøen legger seg over hovedstaden, besøker vi Oslos mange kulturtilbud. Det viktigste med disse turene er at vi er i aktivitet, at kvinnene får trent på norsk, og at de blir kjent i Oslo og omegn, og at vi alle har glede av turene. Vi har gått flotte turer både i Nordmarka og i Østmarka. Vi har vært på Roseslottet og sett Vebjørn Sands fantastiske utstilling der. Vi har besøkt Nasjonalmuseet , Munch museet, Vigelands Mausuleeum, og nå sist på Interkulturell Museum (IKM) på Grønland i Oslo. Her så vi utstillingene «Kjærlighet og forelskelse» og «Fordommer». Dette var utstillinger som ga rom for refleksjon og vi fikk mange gode samtaler. På vei til IKM gikk vi forbi snublesteiner. Ingen av deltakerne visste hva det var, og vi forklarte at det var minnesmerker over jøder som ble ofre for nazismen under 2. verdenskrig.

Pusterom

Dette tiltaket er samtalegrupper på nett. En gang i uka, i seks uker, møtes 4-5 kvinner som har behov for å trene på norsk og en frivillig gruppeleder fra Norsk Folkehjelp. Målet er å bli bedre i norsk, få nettverk og få informasjon om det norske samfunn og aktualiteter. Jeg har hatt flere grupper og det er så givende og kunnskapsrikt. Informasjonen og samtalene flyter lett mellom oss. Vi har ofte temaer som går på det norske samfunn og det som skjer her og nå. For eksempel var det ingen av kvinnene i min gruppe som visste at vi fikk strømstøtte, De visste heller ikke at etter de har vært bosatt i Norge i tre år, kan de stemme ved kommunevalg.

Noen ganger vet deltakerne mer enn den norsktalende gruppelederen. For eksempel da en av deltakerne jeg hadde, fortalte litt opprørt at hun hadde hørt at vi hadde bilder av kongen og dronningen på do. Går det an? Jeg forklarte at dette var på utedoer, og kanskje ikke så vanlig lenger. Men hvorfor? spurte Joanna. Det kunne ikke jeg svare på, men det kunne vår indiske venninne. Nå skal dere høre sa hun «Under krigen var det ikke lov å ha bilder av kongeparet på veggen, derfor hang de bildene på utedoen, der de regnet med at tyskerne ikke gikk». Se der lærte jeg og de andre i gruppa noe nytt.

Det er veldig fint å få tilbakemelding på det jeg skriver, gjerne med forslag til hva jeg kan skrive om eller for eksempel om aktiviteter vi kan starte med. Eller kanskje du ønsker å bli frivillig. Eller kjenner noen som har behov for å trene på norsk .

Hverdagsirritasjon

Skulle tro vi i disse dager hadde mer enn nok å tenke på, både krigen i Ukraina, høye strøm- og matpriser og økende renter, men nei da, jeg har fremdeles plass til litt hverdagsirritasjon over småting. Godt å være engasjert!

Irritasjonsmoment nr. 1: Folk snakker høyt i mobilen på tog, trikker og busser. Opplever nå at flere har på høyttaler. Da er vi sikre på å få med oss alt som vi absolutt ikke vil vite noe om.

Det må opprettes egne «må snakke i mobilen» vogner. Da kan de sitte der å skrike inn i hver sin mobiltelefon. Samferdselsminister Jon Ivar Nygård, du hører snart fra meg.

Irritasjonsmoment nr. 2: Fryktelig irriterende er også de som står midt i rulletrappa eller to ved siden av hverandre og vi ikke kommer forbi. Herreguuud det må da gå an å stå til høyre og gå til venstre. Lær av Sandvika storsenter der står det klart og tydelig «Stå til høyre -

gå til venstre». Jeg har planer om å lage klistremerker og sette de opp langs rulletrappene.

Til slutt: Jeg lei av folk som bare prater om seg og sitt og ikke lytter men bare babler og babler.

Sikker på at noen av dere der ute, har andre irritasjonsmomenter. Få det ut

Takk for meg og god helg