Reddhare

Reddhare

I en alder av fylte 70, er det litt ugreit å være mørkeredd. Jeg har en samboer, men han er ofte på reisefot, så jeg er ganske mye alene.

Jeg er ikke noe mer enn naturlig mørkeredd når jeg går ute en sen høstkveld på folketomme steder, men inne i huset derimot, kommer redselen snikende når jeg hører det minste lille knirk. Jeg bor i et trehus så det er nok av knirking.

Vi har hytte i Kroatia, og min samboer Lars, står opp mye tidligere enn meg. En morgen da jeg fremdeles lå i sengen hørte jeg han åpnet døren, for fort å lukke den igjen. Pussig tenkte jeg at han ikke sier noe, men jeg sovnet igjen. Da jeg sto opp sa jeg «hørte du åpnet døren, men lukket den igjen med en gang. Hadde du glemt noe?» Han hadde ikke lukket opp noen dør siden han sto opp og gikk ut av soverommet. Du har helt klart drømt sa han. Hm var det en drøm eller var det ikke?

Flyskrekk har jeg også, ved den minste bevegelse i lufta griper redselen tak i meg. Jeg har fløyet til India, til Tanzania og til Kenya. I tillegg har jeg fløyet med matdropp over Sudan under borgerkrigen der. Jeg burde være kurert, men er det ikke. Det er slitsomt å være redd, jeg bruker masse ressurser.

Istedenfor å glede meg til spennende ferier, bruker jeg tida før reisen til å grue meg.

Jeg tenker ofte at nå har du levd et langt liv, og skulle det verste skje – så gjør ikke det så mye.

Hjelper ikke det minste.

Hvordan kan man blir kurert for alle disse redslene? Går de ikke snart over?

Det angår også oss

9. november 2022 er det 84 år siden «Krystallnatten». På denne dagen i 1938 ble tusenvis av jødiske boliger og forretninger utsatt for hærverk. Glass lå strødd utover gatene etter vinduer som var blitt knust – derfor «Krystallnatten». Hundrevis av synagoger ble brent over hele Tyskland. Tusenvis av jøder ble fengslet og deportert. Vi vet alle hva som skjedde i årene etter.

-Da ser jeg en blodrød himmel: synagogene brenner. Vi slukker bare så langt det er nødvendig av hensyn til bygningene i nærheten. Et forferdelig arbeid ... Mens jeg kjører til hotellet, knaser det i vindusrutene. Bravo!" (Joseph Goebbels i morgentimene 10. november 1938)

Det skjedde i Rwanda med folkemordet på tutsier i 1994. Den 7. april 1994 lød det over rwandiske radioer «Hogg ned de høye trærne som var et kodeord og som beordret hutuene til å drepe alle tutsier, og i løpet av de neste 100 dagene mistet rundt 1 million rwandere livet. De fleste var tutsier, men også moderate hutuer. Naboer drepte hverandre på de grusomste måter.

Også på Balkan tre år tidligere drepte tidligere venner og naboer hverandre i en blodig borgerkrig.

Hva er det som gjør oss mennesker i stand til å hate så intenst og til å utføre så grusomme handlinger.

Russlands angrep på Ukraina nå nylig og all den lidelsen vi ser der, gjør at tankene på alle krigers grusomheter kommer nærmere og nærmere. Neste gang kan det være oss.

I hele landet markeres 9. november - krystallnatten hvor det tas avstand fra rasisme, vold og hatefulle ytringer. Hva vi sier betyr noe, rasistiske og hatefulle ytringer kan føre til grusomme handlinger. Vi så det 22. juli 2011.

Bli med på markeringen av krystallnatten der du bor.

Bok jeg nylig har lest:

Omslagsdesign: Elena Giavaldi

Omslagsillustrasjon: Amanda Arlotta

Violeta av Isabel Allende

I 1982 leste jeg Allendes gjennombruddsroman «Åndenes hus» - jeg var solgt. I årene etter har jeg stort sett lest alt jeg har kommet over av hennes bøker. Ikke alle er av samme kvalitet, men jeg har alltid hygget meg med bøkene hennes, mer av noen enn av andre. De siste bøkene hennes som «Min japanske elsker» og «Over havet» er av de beste, etter min mening. Den siste jeg leste var Violeta. Boka er slaktet av blant annet Aftenpostens anmelder. Men av denne anmelderen, altså undertegnede, som riktignok bare anmelder her, koste seg med boka. Det er en historie om rikdom, konkurser, fattigdom, sexualitet og selvfølgelig kjærlighet. Alle nødvendige ingredienser, fortalt gjennom en gammel dames hukommelse, fra hun var barn og fram til alderdommen. Selv om ikke dette er den beste av hennes bøker, synes jeg det var en varm og fin historie som jeg absolutt kan anbefale.

Takknemlig for kommentarer