Stopp verden jeg vil av

Al-Nakba - katastrofen

Vi er mange som føler avmakt over det som nå skjer i Palestina-Israel konflikten. Ingen kan forsvare det Israel har gjort gjennom mange år, drapene, overgrepene, bosettingen på okkuperte områder, den gjentagende volden fra bosetterne. Den stadige bombingen. Listen er lang over alle overgrepene, men verdenssamfunnet bryr seg ikke, selv om FN har konkludert med at dette er brudd på Folkeretten.

Ingen bør heller forsvare drapene og gisseltakingen av uskyldige israelere som Hamas står bak. Det er grusomt, umenneskelig og det er terror, og kan ikke og skal ikke forsvares. De ansvarlige i Hamas må rettsforfølges og straffes, men Israel straffer et helt folk – en kollektiv avstraffelse.

Jeg leste ett eller annet sted at det ikke er noe «men» etter Hamas sitt terrorangrep. Det er jeg helt uenig i. Som nevnt ovenfor proklamerer FN at Israel bryter Folkeretten, men det hjelper lite, når makt ikke settes bak ordene. Israel får holde på akkurat som de vil.

Det kan se ut som det er forskjell på Israelske liv og palestinske liv, der israelske liv er mer verdt enn de palestinske. Når Hamas utførte sitt terroristangrep mot israelerne sendte amerikanerne krigsskip og våpen til Israel, mens palestinerne sak bryr amerikanerne, og europeere for den saks skyld, seg lite om. Jeg ble virkelig satt ut av spill, da jeg leste at i Frankrike er det i disse dager lov for israelere og deres støttespillere å gå ut i gatene for å demonstrere. For palestineren og deres støttespillere er det forbudt å gå ut i gatene for å gjøre det samme.

Over en million mennesker er nå tvangsevakuert fra nord til sør i landet, slik at israelerne kan gå inn og knuse Hamas, noe de aldri klarer. Jeg vil heller tro at nye Hamas tilhengere vokser fram, for hatet vil bare øke. Hvor skal disse menneskene gjøre av seg. Det er hjerteskjærende scener når vi ser gamle mennesker som nesten ikke kan gå, mødre og fedre med små, livredde barn på armen. De forlater alt og jeg tror neppe de har noe å komme tilbake til. Samtidig har israelerne stengt all innførsel av mat, medisiner, vann og elektrisitet. Disse menneskene er på lik linje med vanlige israelske borgere uskyldige i den grusomheten som skjer.

Jeg beundre de to norske legene og sykepleieren, som med fare for egne liv venter på å komme inn i Gaza for å hjelpe til med syke, døende og sårede. Det siste jeg hørte fra nyhetene var at legene på sykehuset i Gaza nå operer på blodige gulv. Sykehusene er overfylt og når strøm vann, medisiner og annen humanitær hjelp nektes å komme inn i Gaza, er legene maktesløse. Det største sykehuset, som jeg har forstått det, ligger i Gaza by. Her ligger det både barn og voksne i respiratorer, på intensivavdelinger, og mange er så syke at de dør om de må evakueres, noe den israelske politiske ledelsen mener de skal gjøre. Det skal ikke mange hjerneceller til å forstå at det er en umulighet.

Nå så jeg nettopp en tafatt amerikansk utenriksminister, Antony Blinken, be israelerne om å være forsiktige slik at de sparer flest mulig sivile liv. Ingenting om tvangsevakuering, ingenting om stopp av tilførsel av mat, vann, elektrisitet, medisiner og humanitært utstyr. Hva er det for en verden vi lever i når apartheidstaten og den fascistiske politiske ledelsen får all mulig støtte. Ja da det har kommet et pip fra den norske regjeringen om at de fordømmer israelsk tvangsevakuering og det at de har stoppet all innførsel av alt det vi mennesker trenger for å leve. Det er fint at de fordømmer, men det hjelper så lite, og de gir seg for raskt.

I morgendagens Aftenpostens e-avis(den kommer ut kvelden i forveien) leser jeg en dyster statistikk; 2300 mennesker er nå drept i israelske luftangrep. 700 av dem er barn. Mens verdens øyne er rettet mot sør-Israel og Gaza, har det skjedd en stygg utvikling på Vestbredden. Der er minst 54 palestinere drept, enten av jødiske bosettere eller av israelske soldater og politi.

Brudd på palestinernes rettigheter

Her er fem punkter om Israel sine brudd på palestinernes rettigheter. Punktene er basert på den siste rapporten til FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Jeg har hentet de fra FN sambandet

1. Det palestinske folk har rett til selvbestemmelse

2. Det palestinske folk rammes av en ulovlig okkupasjon

3. Det palestinske folk rammes av et rasistisk apartheidregime

4. Palestinerne har lov til å gjøre motstand

5. Israel forhindrer palestinernes identitet, politiske eksistens og motstand.

Disse punktene er bare overskrifter og for å få en forståelse av hva de betyr, anbefaler jeg dere å gå inn her:

https://www.fn.no/nyheter/fem-ting-du-boer-vite-om-israels-brudd-paa-palestinernes-rettigheter

Til slutt vil jeg anbefale en bok jeg leste for et par år siden «Ti myter om Israel» av den israelske forfatteren og historikeren Ilan Pappe, som i dag er professor ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Exeter i Storbritannia. Jeg har stjålet avsnittet nedenfor fra en omtale av boka:

Femti år etter starten på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, tar denne boken et grundig oppgjør med ti av de mest omstridte temaene i Israels historie. Fra tiden da de første jødiske bosetterne ankom Palestina frem til våre dager, viser den anerkjente israelske historikeren Ilan Pappe hvordan Israels offisielle historiefremstilling er bygget på en rekke oppkonstruerte feilslutninger, som har hatt katastrofale følger for palestinerne, og er et hinder på veien mot en fredelig løsning på konflikten. Pappe undersøker blant annet sannhetsverdien i påstandene om at palestinerne forlot sitt hjemland frivillig i 1948, og at seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Videre viser han hvordan Oslo-avtalen, fremfor å være et gjennombrudd i fredsforhandlingene, bidro til å forverre situasjonen for de okkuperte og undertrykte palestinerne og han forklarer hvorfor tostatsløsningen ikke lenger er en farbar vei.

Turen går til Sarajevo og Visegrad

Tidlig i september, fikk vi besøk i huset vårt i Kroatia av vennene våre, Reidun og Lars.

Vi skulle på utflukt til Bosnia, nærmere bestemt Sarajevo og en liten by tett opp til den serbiske grensen, Visegrad, men først til minehundskolen til Norsk Folkehjelp i Sarajevo.

Fra den lille landsbyen hvor vi holder til, er det ca. 5 timers biltur til Sarajevo. Vi dro rett til Folkehjelpas senter for opplæring av minehunder.

Hunder som redder liv

Det var en stor opplevelse. Håkon, leder av Senteret, fortalte med stor innlevelse om gangen i opplæringen, fra de er små valper og til de er ferdig utdanne minehunder, i en alder av ca. 18 måneder. I tillegg til det teoretiske fikk vi også se de de forskjellige trinnene i opplæringen. Bildet under viser hunden Eggum (oppkalt etter lederen i Fellesforbundet) klar til å snuse seg fram til eksplosiver som var lagt i en av mange lukkede bokser. Det klarte den i løpet av sekunder. Imponerende.

Når hundene er ferdig utlærte blir de sendt til forskjellige krigsherjede land for å finne miner. Ingen av Folkehjelpas minehunder har noen gang vært utsatt for en eneste ulykke, kunne Håkon fortelle.

De hadde også pensjonerte minehunder som ble godt ivaretatt på senteret. Ønsket er at privatpersoner skal overta pensjonisthundene, men det er vanskelig å få til, det kan fort bli dyrt med gamle hunder. Hadde jeg som pensjonert Folkehjelper hatt mulighet, skulle jeg gjerne tatt til meg en annen pensjonert Folkehjelper på fire ben.

Etter denne fine opplevelsen dro vi tilbake til hotellet vårt «Hotel Boutique 36» et steinkast fra den trivelige gamlebyen. Hotellet var både rimelig og veldig hyggelig. Kan anbefales hvis turen går til Sarajevo. Kvelden brukte vi til å rusle i gamlebyen og spise middag på en av de mange sjarmerende restaurantene.

Broen over Drina

Dagen etter forlot vi Sarajevo og satte nesa mot Visegrad og broen over Drina. Cirka to timers kjøring på bratte og svingete veier. Vi kunne telle 40 tuneller i løpet av 40 minutter.

Hvorfor Visegrad? Vi hadde lest boka «Broen over Drina» av den serbiske forfatteren Ivo Andric. Boka ble skrevet i 1945 og han fikk Nobelprisen i litteratur i 1961. Den historiske romanen forteller om livet på broen. Fortellingen begynner rundt år 1300 da de muslimske tyrkerne erobret området, og går fram til utbruddet av 1. verdenskrig i 1914.

Etter å ha lest boka, og fått stedet anbefalt av venner, besluttet vi oss for å besøke Visegrad.

Etter å ha forsert både tuneller og svingete veier, fulgte vi elva Drina inn til byen Visegrad. Her så vi brua i all sin prakt. Hotell hadde vi bestilt på forhånd, vi fant bare ett; «Hotel Visegrad». Hyggelig sted, men typisk Balkan med tunge mørke møbler. Men utsikten fra rom og fra hotellets restaurant var upåklagelig, og viste oss brua i all sin prakt.

Vi stusset litt på at ansatte i resepsjonen kunne veldig lite engelsk, men ikke noe problem, alle var hjelpsomme og hyggelige, Det tok en brå slutt. Vi var sultne og gikk inn i restauranten. Få kelnere ville snakke med oss, vi tenkte at dette skyltes dårlige engelskkunnskaper, og unnskyldte dem på grunn av det. Så kom sjefshurpa som snakket engelsk. Hun var rett og slett uhøflig og ubehagelig, og vi gikk derifra med et lite ubehag i magen. Men vi ville alle ha is, og det hadde de i restauranten ved siden av. Ja, så var det på`n igjen da. Ingen ville ta bestilling fra oss, antakelig, igjen, på grunn av manglende engelskkunnskaper, eller noe annet udefinerbart. Til slutt måtte vi nesten ta en i kragen for å få bestilt. Vi hørte ikke en eneste engelskspråklige turist. Byen og broen er nok lite kjent utenom Balkan, og markedsføringen er ikke synlig.

Men på broen sto det en hyggelig mann med brosjyrer som snakket engelsk, og kunne anbefale en båttur på elva. Det ville vi og gledet oss til litt info om stedene vi seilte forbi, men all informasjon var på bosnisk . Vi skjønte ikke et ord. Vi følte oss lurt. Hva var dette for et sted? Men vi ga oss ikke og nå skulle vi utforske Andric grad (Andric by)

Fra venner som hadde besøkt stedet før, fikk vi anbefalt denne byen, en by uten innbyggere og som er bygget av den serbiske filmregissøren Emir Kusturica, til ære for forfatteren Ivo Andric.

Det var bare ti minutters gange fra hotellet og vi så fram til å besøke denne spesielle byen som er bygget opp med bakgrunn i bokas mange hundre års epoker. Det var virkelig et spesielt sted, men vi ville jo gjerne vite hva vi så, og lette etter informasjon. Ingen informasjon å finne. Vi så noen flotte veggmalerier, men skriften under var kyrrilsk og uforståelig for oss.

Vi satte oss på en uterestaurant, og spurte kelneren om han visste hvor vi kunne finne informasjon på engelsk. Han nærmest bjeffet til oss at det hadde han ikke tid til. Jeg kjente at jeg fikk hele Visegrad langt opp i halsen, og vi gikk, men på veien ut så vi at det sto pil til en hotellresepsjon, og der var hun som reddet synet mitt på folka og byen. Hun hadde brosjyrer på engelsk og kunne fortelle oss alt vi ville vite. Hun synes det var leit å høre om det vi hadde opplevd fra flere hold

Blant annet kunne hun fortelle om et maleri vi hadde beundret og hvor det sto en ung gutt med triste øyne i forgrunnen av andre unge menn. Det var den unge bosnisk-serberen som drepte erkehertug Franz Ferdinand av Ungarn-Østerrike, og hans kone Sophie, hertuginnen av Hohenberg. Skuddene utløste 1. verdenskrig. Det var mange unge menn som støttet han og som var medlemmer av organisasjonen «Unge Bosniere». Mange ble i forbindelse med «skuddene i Sarajevo» fengslet og alle døde i fengslet. Også forfatteren Ivo Andric var medlem av organisasjonen og satt en periode i fengsel.

Det skal ikke mer til enn en hyggelig person så løftet stemningen seg. Kveldens middag ble inntatt på hotellets restaurant, men nå med en hyggelig kelner som stort sett ikke skjønte hva vi sa, men som var vennlige og prøvde så godt han kunne å forstå hva vi mente. Med kroppsspråk går det meste.

Tidlig frokost og hjemreise. Da ble jeg brått og uventet syk. Jeg lå, halvt satt i bilsetet hjemover, og ble liggende mer eller mindre bevisstløs med diare og oppkast fram til vi skulle reise – tre dager. Lege ble besøkt og jeg fikk tabletter så jeg kunne fly hjelm. Fremdeles, over 14 dager etter er kroppen ikke i form. Med alt dette i friskt minne, føler jeg ikke behov for å besøke Visegrad igjen.

Hva skjer med Sverige?

I sommer hadde vi en quiz, hvor ett av spørsmålene var: Hvilket land er det farligste i Europa når det kommer til kriminalitet? Jeg foreslo forskjellige land, men svaret var Sverige. Sverige er mitt andre fedreland, og jeg er svært bekymret over hva som skjer i landet. Jeg stilte flere av mine venner det samme spørsmålet, og jeg ble forundret da alle svarte; Sverige. Har jeg lukket øynene for det som skjer? At det skulle være så ille, det visste jeg ikke. Jeg ble mildt sagt, sjokkert.

Sverige har alltid stått mitt hjerte nært. Det er der jeg har flotte minner fra barndom og tidlig ungdom, og jeg synes det er fryktelig trist at landet som var ett av de tryggeste i Europa har gått den motsatte vei.

Nå er Sverige det eneste landet i undersøkelsen (en rapport fra Brottsförebyggande Rådet(Brå) der dødelig vold med skytevåpen øker.

Drap med skytevåpen har gått ned i nesten alle land som har vært med i studien til Brå, også i de baltiske länder har drap med skytevåpen gått sterkt ned. I gjennomsnitt blir 1,6 personer per million innbyggere drept med skytevåpen i Europa, mens i Sverige er det rundt 4 per million innbyggere.

Jeg spør noen av mine svenske venner hva de tenker om situasjonen, og sendte en melding til en av dem jeg vet er opptatt av samfunn og politikk. Min svenske venn tok utfordringen på strak arm og svarte på de spørsmål jeg sendte han. Han sa imidlertid at det var vanskelig å svare skriftlig og at det hadde vært enklere «at pratas tilsammans». Jeg ser da at vi hadde fått et bedre intervju og kunne gått dypere ned i materien. Som eksempelvis er jeg ganske sikker på at vi hadde fått en god diskusjon på «Hvordan kan vi ivareta mennesker på flukt»? «Hvor mange flyktninger kan et land ta imot»?. Tipper vi hadde kommet fram til noe sånt at hele den vestlige verden må stille opp. Vi kan jo ikke la verdens flyktninger seile sin egen sjø, eller - det er jo det vi gjør.? Her blir svarene mer bastante. men det ble som det ble.

Jeg spurte om hvordan han, hans familie og bekjente opplever tilstanden i Sverige, og om det oppleves som utrygt å ferdes i gatene eller er kriminaliteten begrenset til innvandrertette områder?

Sverige med det store hjerte, og som tok imot 100.000 flyktninger. Hva gikk galt underveis?

Bak kriminalitet ligger det ofte fattigdom og andre sosiale problemer. Jeg opplever at man stuer folk sammen i blokker og områder (såkalte utsatte områder) hvor alle har utfordringer., som eksempelvis arbeidsledighet, lav økonomisk- og kulturell kapital,

Hva med skolepolitikken? Ser at Sverige fikk fritt skolepolitikk på 90-tallet og at de sterkeste elevene valgte skoler utenfor de såkalte utsatte områdene. Altså de svakeste blir igjen.

Trenden må jo snu, undrer jeg, men hvordan? Til slutt må jeg spørre han hva tenker om at et innvandrerfiendtlig parti som Sverigedemokratene sitter som et støtteparti for regjeringen

Jeg lar min venn få svare på sitt språk, selv om det blir mange røde streke under, Håper det ikke blir for forstyrrende

Vi tar det som skjer - som tidligare - ganska lugnt. Men jag undviker att titta alltför noga på unga invandrarpojkar. De är väldigt lättkränkta.

Den mesta gängkriminaliteten är begränsad till invandrartäta områden. Det är krig om narkotikahandeln. Gängen anlitar unga personer, under 15 år, för att skjuta andra gängs-medlemmar och då främst ledarna. Straffet för en under 15 år är betydligt lägre än för en som är över 20 år. Tyvärr skjuter man vilt, och oskyldiga i närheten har träffats.

Vi har tagit emot många flyktingar. Tyvärr har vi inte avsatt tillräckligt med resurser för att integrera dem i Sverige. Vi borde för länge sedan tagit emot så många som vi har môjligheten till att integrera

Tyvärr har fackföreningar försvårat för invandrare att få jobb i Sverige. Dom menar att de kommer hit och tar jobben från svenskarna.

Fattigdom og sociala utmaningar kan vara problemet. Men man måste inte bli brottsling bara för att man har det fattigt. Jag är själv uppvuxen i relativ fattigdom, men har aldrig haft tankar på att begå brott för att få det bättre.

Det är förskräckligt att vi har ett parti som Sverigedemokraterna.

Jag tror att det fria skolvalet endast har haft en liten begränsad till dagens problem.

Vi måste få kontroll på narkotikaanvändningen, som i stora delar finns i de rikas stadsdelar. Det är de som försörjer förortsgängen med mycket pengar. Sedan behöver vi ha strängare regler för skolgången. Många uteblir från skolan och lärarna har små möjligheter att åtgärda detta. Det är eleverna som har ”makten”.

Takker for tanker fra min svenske venn.

.