Turen går til Sarajevo og Visegrad

Tidlig i september, fikk vi besøk i huset vårt i Kroatia av vennene våre, Reidun og Lars.

Vi skulle på utflukt til Bosnia, nærmere bestemt Sarajevo og en liten by tett opp til den serbiske grensen, Visegrad, men først til minehundskolen til Norsk Folkehjelp i Sarajevo.

Fra den lille landsbyen hvor vi holder til, er det ca. 5 timers biltur til Sarajevo. Vi dro rett til Folkehjelpas senter for opplæring av minehunder.

Hunder som redder liv

Det var en stor opplevelse. Håkon, leder av Senteret, fortalte med stor innlevelse om gangen i opplæringen, fra de er små valper og til de er ferdig utdanne minehunder, i en alder av ca. 18 måneder. I tillegg til det teoretiske fikk vi også se de de forskjellige trinnene i opplæringen. Bildet under viser hunden Eggum (oppkalt etter lederen i Fellesforbundet) klar til å snuse seg fram til eksplosiver som var lagt i en av mange lukkede bokser. Det klarte den i løpet av sekunder. Imponerende.

Når hundene er ferdig utlærte blir de sendt til forskjellige krigsherjede land for å finne miner. Ingen av Folkehjelpas minehunder har noen gang vært utsatt for en eneste ulykke, kunne Håkon fortelle.

De hadde også pensjonerte minehunder som ble godt ivaretatt på senteret. Ønsket er at privatpersoner skal overta pensjonisthundene, men det er vanskelig å få til, det kan fort bli dyrt med gamle hunder. Hadde jeg som pensjonert Folkehjelper hatt mulighet, skulle jeg gjerne tatt til meg en annen pensjonert Folkehjelper på fire ben.

Etter denne fine opplevelsen dro vi tilbake til hotellet vårt «Hotel Boutique 36» et steinkast fra den trivelige gamlebyen. Hotellet var både rimelig og veldig hyggelig. Kan anbefales hvis turen går til Sarajevo. Kvelden brukte vi til å rusle i gamlebyen og spise middag på en av de mange sjarmerende restaurantene.

Broen over Drina

Dagen etter forlot vi Sarajevo og satte nesa mot Visegrad og broen over Drina. Cirka to timers kjøring på bratte og svingete veier. Vi kunne telle 40 tuneller i løpet av 40 minutter.

Hvorfor Visegrad? Vi hadde lest boka «Broen over Drina» av den serbiske forfatteren Ivo Andric. Boka ble skrevet i 1945 og han fikk Nobelprisen i litteratur i 1961. Den historiske romanen forteller om livet på broen. Fortellingen begynner rundt år 1300 da de muslimske tyrkerne erobret området, og går fram til utbruddet av 1. verdenskrig i 1914.

Etter å ha lest boka, og fått stedet anbefalt av venner, besluttet vi oss for å besøke Visegrad.

Etter å ha forsert både tuneller og svingete veier, fulgte vi elva Drina inn til byen Visegrad. Her så vi brua i all sin prakt. Hotell hadde vi bestilt på forhånd, vi fant bare ett; «Hotel Visegrad». Hyggelig sted, men typisk Balkan med tunge mørke møbler. Men utsikten fra rom og fra hotellets restaurant var upåklagelig, og viste oss brua i all sin prakt.

Vi stusset litt på at ansatte i resepsjonen kunne veldig lite engelsk, men ikke noe problem, alle var hjelpsomme og hyggelige, Det tok en brå slutt. Vi var sultne og gikk inn i restauranten. Få kelnere ville snakke med oss, vi tenkte at dette skyltes dårlige engelskkunnskaper, og unnskyldte dem på grunn av det. Så kom sjefshurpa som snakket engelsk. Hun var rett og slett uhøflig og ubehagelig, og vi gikk derifra med et lite ubehag i magen. Men vi ville alle ha is, og det hadde de i restauranten ved siden av. Ja, så var det på`n igjen da. Ingen ville ta bestilling fra oss, antakelig, igjen, på grunn av manglende engelskkunnskaper, eller noe annet udefinerbart. Til slutt måtte vi nesten ta en i kragen for å få bestilt. Vi hørte ikke en eneste engelskspråklige turist. Byen og broen er nok lite kjent utenom Balkan, og markedsføringen er ikke synlig.

Men på broen sto det en hyggelig mann med brosjyrer som snakket engelsk, og kunne anbefale en båttur på elva. Det ville vi og gledet oss til litt info om stedene vi seilte forbi, men all informasjon var på bosnisk . Vi skjønte ikke et ord. Vi følte oss lurt. Hva var dette for et sted? Men vi ga oss ikke og nå skulle vi utforske Andric grad (Andric by)

Fra venner som hadde besøkt stedet før, fikk vi anbefalt denne byen, en by uten innbyggere og som er bygget av den serbiske filmregissøren Emir Kusturica, til ære for forfatteren Ivo Andric.

Det var bare ti minutters gange fra hotellet og vi så fram til å besøke denne spesielle byen som er bygget opp med bakgrunn i bokas mange hundre års epoker. Det var virkelig et spesielt sted, men vi ville jo gjerne vite hva vi så, og lette etter informasjon. Ingen informasjon å finne. Vi så noen flotte veggmalerier, men skriften under var kyrrilsk og uforståelig for oss.

Vi satte oss på en uterestaurant, og spurte kelneren om han visste hvor vi kunne finne informasjon på engelsk. Han nærmest bjeffet til oss at det hadde han ikke tid til. Jeg kjente at jeg fikk hele Visegrad langt opp i halsen, og vi gikk, men på veien ut så vi at det sto pil til en hotellresepsjon, og der var hun som reddet synet mitt på folka og byen. Hun hadde brosjyrer på engelsk og kunne fortelle oss alt vi ville vite. Hun synes det var leit å høre om det vi hadde opplevd fra flere hold

Blant annet kunne hun fortelle om et maleri vi hadde beundret og hvor det sto en ung gutt med triste øyne i forgrunnen av andre unge menn. Det var den unge bosnisk-serberen som drepte erkehertug Franz Ferdinand av Ungarn-Østerrike, og hans kone Sophie, hertuginnen av Hohenberg. Skuddene utløste 1. verdenskrig. Det var mange unge menn som støttet han og som var medlemmer av organisasjonen «Unge Bosniere». Mange ble i forbindelse med «skuddene i Sarajevo» fengslet og alle døde i fengslet. Også forfatteren Ivo Andric var medlem av organisasjonen og satt en periode i fengsel.

Det skal ikke mer til enn en hyggelig person så løftet stemningen seg. Kveldens middag ble inntatt på hotellets restaurant, men nå med en hyggelig kelner som stort sett ikke skjønte hva vi sa, men som var vennlige og prøvde så godt han kunne å forstå hva vi mente. Med kroppsspråk går det meste.

Tidlig frokost og hjemreise. Da ble jeg brått og uventet syk. Jeg lå, halvt satt i bilsetet hjemover, og ble liggende mer eller mindre bevisstløs med diare og oppkast fram til vi skulle reise – tre dager. Lege ble besøkt og jeg fikk tabletter så jeg kunne fly hjelm. Fremdeles, over 14 dager etter er kroppen ikke i form. Med alt dette i friskt minne, føler jeg ikke behov for å besøke Visegrad igjen.