Pensjonisten i farta om FNs bærekraftmål – hvorfor er det viktig med en global handlingsplan

Det er varmt her i Kroatia, rundt 32 grader. For varmt til å utføre oppgaver som skjer utendørs. Bortsett fra å vake i sjøen, eller sitte under en parasoll, lese og nyte brisen fra Adriaterhavet, gjør jeg svært lite. Det gir dermed god tid til ettertanke. Jeg tar meg også god tid til å lese Panorama (tidligere Bistandsaktuelt). Her kan jeg lese om en rapport fra FN som viser at verden ikke er i nærheten av å nå bærekraftmålene (2015-2030), som blant annet tar sikte på å utrydde fattigdom, sult, sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning, og stoppe klimaendringene, samt nå målet om internasjonal fred og likestilling Det er til sammen 17 mål og mange delmål.

Videre sier rapporten at bare 15 prosent av rundt 140 spesifikke mål som er evaluert, er på vei til å nås innen 2030. -Sjokkerende nok er verden tilbake på sultnivåer vi ikke har sett siden 2005, heter det. Pandemien har vært svært ødeleggende for mange områder – ikke minst når det gjelder utdanning. Uten nye tiltak vil bare ett av seks land nå målet om universell tilgang til videregående opplæring innen 2030 og 84 millioner barn vil ikke få gå på skole.

Etter å ha lest Panorama og utdrag fra FN-rapporten, sitter jeg igjen med masse spørsmål. Hva er disse bærekraftmålene egentlig? Hva er ideen bak denne felles handlingsplanen for hele verden? og hvordan klarte man å få med seg alle FNs medlemsland på felles mål? Jeg grubler også over om det var lurt å sette opp urealistiske mål, som eksempelvis å avvikle fattigdom og sult innen 2030? Jeg lurer egentlig på det meste rundt disse målene.

Jeg må spørre noen som kan noe om bærekraftmålene – jeg kan lite og ingenting. Marianne Loe, må være den riktige å spørre. Marianne har jobbet med bærekraftmål i mange år for

UD, og innen FN systemet. Hun ledet blant annet Norges delegasjon i forhandlingene.

Jeg kontakter Marianne med alle disse spørsmålene. Hun er nyslått pensjonister og nyter sin nye tilværelse på hytta ved Risør, men hun tar seg likevel tid til å svare på det jeg grubler på.

For å forstå bakgrunnen for bærekraftmålene er det vesentlig å vite noe om tusenårsmålene – forgjengeren til bærekraftmålene, sier Marianne. Disse målene, sier hun, ble laget i forbindelse med tusenårsskiftet, og var basert på mål som var vedtatt på de store FN-konferansene på 1990-tallet. Hun fortsetter: -Prosessen gikk ganske fort for seg, og målene spilte ikke noen viktig rolle de første årene etter 2000. Men etter hvert begynte tusenårsmålene å tiltrekke seg mer og mer bistandspenger. Norge for eksempel, fokuserte mer og mer av bistanden på helsemålene om mødre- og barnehelse, samt på vaksiner. Da vi nærmet oss målstreken i 2015, var det bred enighet om nytten av å ha noen felles mål også for de neste 15 årene. Og siden tusenårsmålene hadde tiltrukket seg mye penger og ressurser, var det mye større interesse for å være med på å bestemme hvordan de nye målene skulle se ut enn det som var tilfellet i 2000.

En viktig diskusjon var om de nye målene primært skulle være en oppdatert variant av tusenårsmålene, som i stor grad fokuserte på grunnleggende sosiale behov og tjenester, og som dermed først og fremst var relevante for utviklingsland. Tusenårsmålene var jo langt fra nådd innen 2015. Eller om de nye målene skulle ta opp i seg faktorer som klima og miljø, fred og styresett, og dermed være globale mål for alle land og samtidig i større grad fokusere på årsakene til fattigdom. Noen mente man burde ha to sett mål - ett for rike land og ett for fattige. Så at vi endte med globale bærekraftmål var på ingen måte gitt.

Jeg mener det er helt unikt at verden klarte å samle seg om et ambisiøst sett med mål som alle land har forpliktet seg til å strebe etter, fortsetter Marianne. Målene viderefører «the unfinished agenda» fra tusenårsmålene - om helse, utdanning, vann og sanitærforhold - samtidig som de understreker viktigheten av å ta vare på kloden og klimaet, bekjempe ulikhet (både i land og mellom land), og fremme menneskerettigheter og godt styresett.

Prosessen med å utarbeide bærekraftmålene var den mest omfattende og inkluderende i FNs historie. Forhandlingene foregikk over flere år, og det var stort engasjement verden rundt. Etter at diskusjonen om hovedinnretningen var avgjort, med konklusjonen om at vi skulle lage globale mål for bærekraftig utvikling, var det omfattende diskusjoner først om hvilke temaer som skulle inkluderes, dernest om hvilke temaer som skulle ha egne mål, og deretter om de enkelte mål og delmål.

Etter min mening, fortsetter Marianne, var en viktig grunn til at resultatet ble så bra som det ble, at FN-forhandlingene foregikk på en helt uvanlig måte. I stedet for at de store regionale politiske blokkene og stormaktene dominerte forhandlingene (slik de vanligvis gjør), satt de fleste land tre og tre sammen i såkalte troikaer som hver snakket med en stemme. Dette ga et langt mer nyansert og differensiert forhandlingsbilde enn når for eksempel EU først forhandler seg fram til et felles syn og G77 (som består av 134 land - fra Saudi-Arabia via Venezuela og Singapore til Kina og Malawi) gjør det samme. Selv USA måtte samordne seg med to andre land (Canada og Israel). Norge var i troika med Danmark og Irland. Og blant landene som normalt forhandler samlet som G77 kom mange flere stemmer fram, herunder de minst utviklede landene, små øystater, afrikanske land. Det gjorde det også mye lettere å bygge allianser på tvers av regioner og grupper, noe som var avgjørende i mange viktige diskusjoner. For eksempel var store og toneangivende land som Kina, Russland og Brasil helt til det siste sterkt imot at man skulle ha et mål om fred og styresett, men vi fikk allikevel SDG 16. Det skyldtes ikke minst at afrikanske land støttet dette sammen med en del latinamerikanske, asiatiske og europeiske.

Jeg avslutter spørsmålene til Marianne med å spørre om hvor fornuftig det er å sette opp mål som er helt urealistiske å nå innen en 15 års periode.

Målene er jo ikke utarbeidet av fageksperter, sier hun, men forhandlet fram av representanter for verdens land, med ulike interesser, og med mange innspill fra sivilsamfunn og fagfolk fra mange ulike miljøer. Målene er politiske ambisjoner, noe vi i fellesskap skal strekke oss mot. De angir retning for hva som er ønsket utvikling, selv om ikke alle er realistiske å nå. Noen av dem er overambisiøse, noen vanskelig å måle, men jeg mener det har en stor verdi i seg selv at dette er mål som ALLE FNs medlemsland har blitt enige om som vår felles globale arbeidsplan, avslutter hun.

Selv om det er krig i Europa, og pandemien satte muligheten for å nå målene langt tilbake, må vi håpe på bedre tider. Og som Marianne sier; er det jo en verdi i seg selv at alle medlemslandene er blitt enige om en felles global arbeidsplan.

Hva er forskjellen på å brenne en bok og et bibliotek?

I dag er det venn og tidligere kollega, Ole-Fredrik Einarsen som er gjesteskribent

:

Det brennes bøker. Det er ikke nytt. I går brant de bøker av Bertolt Brecht, Karl Marx og Magnus Hirschfeld. I dag brennes Koranen, hva vil de brenne i morgen? Brenner du en bok kan du i prinsippet brenne alle.

De som brenner bøker, har tapt diskusjonen – de har tapt dialogen – de har gått tom for argumenter. De har mistet de få ordene de hadde. Nå har de bare frykt og hat og bokbål igjen. Bokbål virker. Det skaper frykt, sinne, splittelse, og politiske handlinger. Det skaper veisperringer, det innskrenker min bevegelsesfrihet og det skaper forvirring. For har vi ikke ytringsfrihet?

Ta ikke feil. De som brenner bøker, gjør det ikke for å styrke ytringsfriheten. De gjør det ikke for å styrke demokratiet eller fellesskapet. De brenner bøker fordi vi ikke skal lese dem.

Forskjellen på å brenne en bok og et bibliotek er mange. Men likheten er at ideen er den samme: Jeg brenner det jeg ikke liker. Jeg brenner det jeg vil. Jeg tilintetgjør det jeg forakter.

De sier: «Min bok, min tro og min ideologi er ikke bare overlegen din – den er så overlegen at din bok, din tro og din ideologi ikke kan leve sammen med min.»

Ole-Fredrik Einarsen

--

Vi snakker om krig, svært lite, eller ingenting om fred.

Det er varmt her i Kroatia, det koker både i kropp og sjel. Det er ikke varmen som har skyld i min kokende sjel, men fortvilelse over meningsløse kriger, israelske overgrep mot palestinerne, og Norges manglende humanitet over mennesker i nød.

Norge, med Norsk Folkehjelp i spissen, har vært en av de fremste aktørene for forbud mot klasevåpen. I dag har 111 land, deriblant Norge, ratifisert avtalen som forbyr produksjon, lagring salg og bruk av klasevåpen.

Forbudet gjelder også enhver form for hjelp til andre land som bruker, produserer, lagrer eller selger klasevåpen.

Hva betyr dette? Kan man lese det på en annen måte enn at hvis Ukraina velger å bruke klasevåpen, kan ikke land som har ratifisert avtalen yte hjelp til Ukraina? Noen tanker om dette?

Hvor er Norge, hvor er Anniken Huitfeldt og Jonas Gahr Støre? Ja, hvor er de når USA tilbyr klasevåpen til Ukraina, når Israel bomber overbefolkede flyktningleire i Jenin, eller når Hellas ber innstendig om hjelp til alle båtflyktningene som ankommer landet? Et lite pip om at man ikke kan si noe til at USA forsyner Ukraina med denne typen våpen, fordi verken USA eller Ukraina har ratifisert avtalen står ikke til troende. Det burde være en sterk samlet stemme som fordømmer land som ikke har godkjent avtalen og som forsyner, og bruker klasebomber. At flest mulig land skulle ratifisere avtalen, sto både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i spissen for. Har de glemt det?

Det hjelper ikke at Anniken Huitfeldt twitret om en telefonsamtale med den israelske utenriksministeren hvor hun sier hun fordømmer angrepene i Jenin. Det må sanksjoneres, fru Huitfeldt, og Israel må stilles til ansvar for sine mange menneskerettighetsbrudd mot det palestinske folk, denne gangen i form av to-døgns intensiv bombing av en overbefolket flyktningleir i Jenin.

Det har i Norge nærmest vært en konkurranse om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa. Vi ser det blant annet i den manglende viljen til å ta imot flyktninger som ankommer Hellas i overfylte båter. Vi ser det også i forbindelse med diskusjoner om å opprettet mottak i land på det afrikanske kontinentet. Hvordan kan denne store forskjellsbehandlingen legitimeres?

I alle disse sakene har regjeringen skuffet stort. Jeg hadde et håp om bedre tider for humanitet da regjeringsskiftet var et faktum, men det håpet brast.

Byrådet i Oslo kommune har, slik jeg har forstått det, gjort et vedtak på å ikke handle med selskaper knyttet til den israelske okkupasjonsmakten på vestbredden. Det er et positivt innslag – ellers er det ikke mange lysglimt fra regjering og Storting når det gjelder disse sakene.