Vi snakker om krig, svært lite, eller ingenting om fred.

Det er varmt her i Kroatia, det koker både i kropp og sjel. Det er ikke varmen som har skyld i min kokende sjel, men fortvilelse over meningsløse kriger, israelske overgrep mot palestinerne, og Norges manglende humanitet over mennesker i nød.

Norge, med Norsk Folkehjelp i spissen, har vært en av de fremste aktørene for forbud mot klasevåpen. I dag har 111 land, deriblant Norge, ratifisert avtalen som forbyr produksjon, lagring salg og bruk av klasevåpen.

Forbudet gjelder også enhver form for hjelp til andre land som bruker, produserer, lagrer eller selger klasevåpen.

Hva betyr dette? Kan man lese det på en annen måte enn at hvis Ukraina velger å bruke klasevåpen, kan ikke land som har ratifisert avtalen yte hjelp til Ukraina? Noen tanker om dette?

Hvor er Norge, hvor er Anniken Huitfeldt og Jonas Gahr Støre? Ja, hvor er de når USA tilbyr klasevåpen til Ukraina, når Israel bomber overbefolkede flyktningleire i Jenin, eller når Hellas ber innstendig om hjelp til alle båtflyktningene som ankommer landet? Et lite pip om at man ikke kan si noe til at USA forsyner Ukraina med denne typen våpen, fordi verken USA eller Ukraina har ratifisert avtalen står ikke til troende. Det burde være en sterk samlet stemme som fordømmer land som ikke har godkjent avtalen og som forsyner, og bruker klasebomber. At flest mulig land skulle ratifisere avtalen, sto både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i spissen for. Har de glemt det?

Det hjelper ikke at Anniken Huitfeldt twitret om en telefonsamtale med den israelske utenriksministeren hvor hun sier hun fordømmer angrepene i Jenin. Det må sanksjoneres, fru Huitfeldt, og Israel må stilles til ansvar for sine mange menneskerettighetsbrudd mot det palestinske folk, denne gangen i form av to-døgns intensiv bombing av en overbefolket flyktningleir i Jenin.

Det har i Norge nærmest vært en konkurranse om å ha den strengeste asylpolitikken i Europa. Vi ser det blant annet i den manglende viljen til å ta imot flyktninger som ankommer Hellas i overfylte båter. Vi ser det også i forbindelse med diskusjoner om å opprettet mottak i land på det afrikanske kontinentet. Hvordan kan denne store forskjellsbehandlingen legitimeres?

I alle disse sakene har regjeringen skuffet stort. Jeg hadde et håp om bedre tider for humanitet da regjeringsskiftet var et faktum, men det håpet brast.

Byrådet i Oslo kommune har, slik jeg har forstått det, gjort et vedtak på å ikke handle med selskaper knyttet til den israelske okkupasjonsmakten på vestbredden. Det er et positivt innslag – ellers er det ikke mange lysglimt fra regjering og Storting når det gjelder disse sakene.