FN´s delingsplan

I dag med alt som skjer i Palestina, vi jeg skrive om delingen av Palestina i 1948. Jeg har selvfølgelig lest bøker om det jeg skriver, og har tatt mange, mange notater av det jeg har lest. I mine notater om delingsplanen har jeg glemt å skrive hvem som er forfatter og fra hvilken bok. Men er ganske sikker på at det er en bok skrevet av Peder Martin Lysestøl "Palestinerne. Historie og frigjøringskamp. Jeg har lest flere bøker om Palestina, så jeg er ikke helt sikker, men nesten. Jeg har heller ingen referanser til diverse utsagn å tilby, men er du interessert nok, finner du det ut. Dette er altså ikke helt etter boka, men nå er det vel ikke så farlig om jeg husker feil og ikke oppgir kilder, mister neppe pensjonen min av den grunn.

Før jeg kommer til saken er vil jeg minne om hvor viktig det er å skille mellom antisemittisme og sionisme.

• Antisemittisme er reinspikka rasisme mot jøder.

• Sionismen er den jødiske nasjonalbevegelsen hvor målsettingen er en jødisk tilbakevending til jødenes gamle hjemland - Israels land - og gjenopptakelse av et fritt og uavhengig jødisk liv der. Sionismen har fått navnet fra ordet Sion. Dette er det tradisjonelle synonymet for Jerusalem og Israels land (kilde Israels ambassade i Norge: HISTORIE: sionismen)

Delingsplanen

foreslo landet delt i en palestinsk og en jødisk del. Jødene bodde i- og rundt de store byene, Haifa, Jerusalem og Tel Aviv. 85% av jødene bodde der. Likevel ble jødene tildelt 56% av hele landet, men utgjorde bare 30% av innbyggerne. Delingsplanen skulle legges fram for FNs generalforsamling, og de tok en prøvevotering. Da det ikke var 2/3 flertall måtte planen forkastes.

Prøvevoteringen var et genialt trekk fra USAs side for å finne ut hvor de måtte sette inn sitt politiske press. Seks svake stater ble valgt ut. Den norske ambassadøren, Peter Anker hadde en viktig oppgave i den norske delegasjonen i FN, og han fulgte det amerikanske maktspillet på nært hold. "Etter voldsom agitasjon i kulissene og et sterkt stormaktspress, som resulterte i at det nødvendig antall stater gjorde helomvending, vedtok generalforsamlingen planen i slutten av 1947 - på hengende hår, med noen få stemmers overvekt".

Et retorisk spørsmål fra Peter Anker var om Norge ville gitt fra seg landet til noen andre fordi FN hadde bestemt det.

FNs første store oppgave, under ledelse av nordmannen Trygve Lie, var å splitte opp Palestina over hodet på folket, ødelegge folkets enhet, ta fra det selvstendigheten. Sionistene jublet. Behandlingen i generalforsamlingen hadde vist at de store var på deres side. Rett etter FNs avgjørelse den 30. november erklærte Det øverste arabiske råd i Jerusalem generalstreik i hele Palestina og boikott av jødiske forretninger og kontorer. Fra desember 1947 til sommeren 1949 var det krig i Palestina, krig mellom en godt organisert sioniststyrke med stormaktene på sin side, og et avvæpnet palestinsk folk. Krigen endte med den fullstendige fordrivelsen av det palestinske folket og sionistisk erobring av hele Palestina.

Den engelske kolonimakten (Palestina var under britisk mandag etter første verdenskrig)hadde svekket folkets kampkraft . Store mengder våpen var tatt fra folket. Den politiske ledelsen var fra 1937 erklært illegal, og all sentral politisk og militær ledelse var ødelagt. Mot disse fattige og avvæpnede bøndene, sto de profesjonelt trente sionistiske styrkene på minst 65000 mann. Godt utstyrt med våpen. Palestinerne forlot ikke landet sitt uten kamp, men var sjanseløse mot de som hadde som mål å raskt fordrive den palestinske befolkningen ved bruk av terror og psykisk krigføring. Sionistene nøler ikke med utradering av landsbyer, drap av kvinner og barn - bruk av alle midler som kan hjelpe til med dannelsen av Israel - "en ren jødisk stat". Internasjonal presse har relativt god dokumentasjon av den sionistiske terroren. Deir Yasin var en arabisk landsby på om lag 400 innbyggere. Sionistene trenge dette området. Folket måtte drives bort. Væpna grupper rykket inn i landsbyen. De startet umiddelbart massakrering av befolkningen. Da representanten for det internasjonale røde Kors fikk telefonisk beskjed om massakren forsøkte sionistene å hindre ham i å komme fram. Han lyktes å nå landsbyen 24 timer etter massakren. Han telte 254 døde. Over hundre var kvinner, og av disse var 35 gravide. Titusener av skrekkslagne arabere strømmet ut av Haifa og landsbyene omkring, på flukt over til de arabiske nabolandene. Reisen var ikke uten farer, fordi de var utsatt for angrep fra jøder på turen. Innen en uke var det bare 8-10.000 arabere tilbake i Haifa av en arabisk befolkning på 50.000. Senere ble tallet ytterligere redusert. Ifølge FN vedtaket skulle den jødiske og arabiske staten opprettes etter 1. august 1948, men allerede 15. mai, dagen da det britiske mandatet formelt opphørte, erklærte sionistene den jødiske staten opprettet. Det var da David Ben Gurion i sin festtale sa de ordene som senere har vist seg å innebære så mye sannhet: Dette markerer ikke slutten på krigen. I dag har vi bare begynt. Vi må marsjere framover for å virkelig gjøre den staten vi så flittig har kjempet for å opprette - fra Nilen til Eufrat. Staten Israel var opprettet. til tross for at landet grenser ikke var fastlagt, fikk den raskt støtte fra verdens stormakter. Den 11. desember 1948 ble Israel anerkjent som medlem av FN.

Det territoriet de ble tildelt av FN-komiteen, har de økt mange hundre ganger. Staten Israel er blitt en mektig stat i Midtøsten. Enorme økonomiske innsprøytninger har kommet utenfra, fra verdens sionistorganisasjon, fra Tyskland og ikke minst fra USA. I dag står staten Israel som USAs sikreste allierte og støtte i Midtøsten, som deres militære base, rustet til tennene med amerikansk våpen, klar til å slå ned på ethvert arabisk folk som våger å kreve sin rett (2021)

Min uttalelse:

Som vi vet i dag, i 2024, har det gått fra verre til verst med folkemordet på palestinere.

Jeg føler, som mange andre, maktesløshet. Det vi som enkeltpersoner kan gjøre er å delta i demonstrasjoner, og ikke minst boikotte alle typer varer fra Israel

Året 2023 - Kvinner, liv, frihet

Det er et mørkt år vi nå forlater. Ukraina, Palestina, Jemen og Sudan, er bare noen av verdens land som opplever krig, sult, overgrep og konflikter.

De aller, aller fleste av oss vil ha fred og ikke krig. Hva er det som gjør at vi kan tillate noen få maktglade, grådige terrorister, de fleste menn, å ødelegge for millioner av mennesker? Redsel er nok ett av svarene. Det er få som tør å stå opp mot makta når de vet konsekvensene. Jeg er full av beundring for de som tør. Jeg ville aldri ha turt. 

I år fikk en av dem som tør, iranske Narges Mohammad, Nobels fredspris. Hun fikk den for sin kamp mot kvinners undertrykking i Iran og for hennes kamp for menneskerettigheter og frihet for alle: "Kvinner, liv, frihet". Kampen har kostet dyrt. Hun er dømt til i alt 31 års fengsel og 154 piskeslag.  

Også tusenvis av andre iranere, i likhet med sine brødre og søstre i andre land, har tatt til gatene og demonstrert mot undertrykking og ulikhet. Konsekvensene er fengsel, tortur og død. Det koster å tørre - det koster også å ikke tørre

Jeg tror ikke på en fredelig verden, men jeg må likevel håpe at vi får en litt lysere og litt fredeligere 2024, enn det året vi nettopp har gått ut av.

Jeg har blogget lite i det siste - orker ikke å skrive for mye om det grenseløse grusomme som skjer rundt i verden. I dag vil jeg istedenfor fortelle om morsomme minner fra året som er gått.

Jeg er så heldig å få holde kurs for kvinner med innvandrerbakgrunn. I tillegg er jeg gruppeleder for Pusterom som er en digital språkkafe, og frivillig for en vandrende språkkafe i Oslo. Jeg har lært mye og ledd mye. Mange av kvinnene forteller humoristisk om språklige misforståelser, hva de opplever som typisk norsk, og hvordan det er å bo i et vinterland:

-Da jeg startet på norskundervisningen sa læreren til stadig «Dokker». Jeg var sint på han, for selv om vi snakket dårlig norsk var vi ingen dumme hjerneløse dukker. En dag forsto jeg at dokker er et dialektord for «dere», og at dukker er noe annet.

-Jeg forsto ikke hvor det ble av disse pølsene som læreren stadig snakket om. Etter litt mer norskopplæring, forsto jeg at han sa «pause»

-Jeg hadde bodd i Norge noen år, snakket godt engelsk, og hadde ikke gjort mye for å lære meg norsk. Jeg var gift og mannen min jobbet på Ullevål sykehus. En dag fikk jeg en telefon fra en som sa at mannen min var lagt inn på Ullevål. Hvorfor i all verden ringer dere meg for å fortelle at han er på Ullevål, tenkte jeg, det vet jeg jo, han jobber jo der. Jeg trodde noen bøllet med meg og la på røret. Min norsk var for dårlig til å forstå at han hadde vært utsatt for en ulykke og lagt inn på sykehuset. Det gikk bra, og etter den dagen startet jeg for alvor med norsktrening.  

-Typisk norsk er «Alenetid», noe som var et helt ukjent begrep for meg før jeg kom til Norge. Vi praktiserer ikke alenetid i Brasil.

-Når jeg er inne og snøen er ute, er det fint. Når både snøen og jeg er ute, er det ikke fint.

Ioanna fra Hellas var blitt fortalt at i tidligere tider hang det bilder av kongen og dronningen på norske utedoer. Hun spurte meg hvorfor? Jeg visste ikke, men heldigvis slapp jeg å vise min kunnskapsløshet om kongebilder og utedoer, for Goutami fra India sa raskt «Jeg vet». Hun kunne fortelle at under krigen var det ikke lov å ha bilder av kongeparet på veggen inne. Som en protest mot krigen, mot tyskerne og mot dette tåpelige forbudet, ble bilder av kongeparet hengt opp på utedoene, der tyskerne sjeldent frekventerte.

Rekk opp handa den som visste 😊

Godt nytt år – med håp om en bedre verden

Bilder fra den vandrende språkkafeen og fra Kvinner kan kurs:

Stopp verden – jeg vil av

Ingen kan være uberørt av hva som skjer i verden. Det er krig i Ukraina, unge mennesker blir drept i tusentall, og lidelsene blant befolkningen er ubeskrivelig.  En hel verden fordømmer Russlands krig i Ukraina, og Putin vil bli stilt for den internasjonale straffedomstolen i Haag hvis han beveger seg ut av landet. Omtrent en hel verden boikotter Russland. Millioner av flyktninger strømmer ut av lande. Vi sender våpen og humanitær hjelp i stor skala.

Etter Hamas grusomme angrep og drap av sivile i Israel gikk okkupanten inn i Palestina. Her utfører de folkemord, og har drept over 16.000 sivile ,hvorav mange barn, og drapene fortsetter i uforminsket styrke. Dette kaller okkupanten og deres klakører for forsvar. Når ble kaldblodig drap et forsvar?

Det finnes ingen muligheter for palestinerne på Gazastripen å flykte, alle grenseoverganger er stengt, og det er derfor vanskelig å få inn humanitær hjelp. På vestbredden dreper både bosettere og israelske soldater palestinske forsvarsløse barn og ungdom. Ingen boikott, ingen trussel om å bli stilt for straffedomstolen, men derimot et USA som går imot våpenhvile, og sender våpen til okkupanten.

I NRKs nyheter klarte de i dag å gå rett fra sterke bilder av en 8 åring og en 14 åring som ble drept av israelske soldater på Vestbredden, samt intervjuer med leger på sykehus hvor de forteller om soldater som raider sykehusene, til smilende å gå videre til utdelingen av litteraturprisen i Stockholm. Skjerp dere!

Russland utestenges av idrettslige øvelser og av Eurovision Song Contest, flott, men Israel får delta. Dette er dobbeltmoral på det verste. Boikott Israel fra ESC

"Vi trodde vi skapte en hjem for verdens jøder, men det er bare å konstatere, vi skapte et monster"

Vi, menneskene i verden, har akkurat nå kun en ting å gjøre, protestere. Vi må presse myndighetene til å boikotte okkupanten på et makronivå. Vi må gjøre det samme på et mikronivå; kjøp ingen varer produsert av den israelske okkupasjonsmakten. Delta på demonstrasjoner som blir arrangert.

I de største byene vil det førstkommende lørdag, den 16.12, bli en stor demonstrasjon til støtte for Palestina. I Oslo er det oppmøte foran Stortinget klokka 13.00. Møt opp -  vi må vise at vi bryr oss.