Året 2023 - Kvinner, liv, frihet

Det er et mørkt år vi nå forlater. Ukraina, Palestina, Jemen og Sudan, er bare noen av verdens land som opplever krig, sult, overgrep og konflikter.

De aller, aller fleste av oss vil ha fred og ikke krig. Hva er det som gjør at vi kan tillate noen få maktglade, grådige terrorister, de fleste menn, å ødelegge for millioner av mennesker? Redsel er nok ett av svarene. Det er få som tør å stå opp mot makta når de vet konsekvensene. Jeg er full av beundring for de som tør. Jeg ville aldri ha turt. 

I år fikk en av dem som tør, iranske Narges Mohammad, Nobels fredspris. Hun fikk den for sin kamp mot kvinners undertrykking i Iran og for hennes kamp for menneskerettigheter og frihet for alle: "Kvinner, liv, frihet". Kampen har kostet dyrt. Hun er dømt til i alt 31 års fengsel og 154 piskeslag.  

Også tusenvis av andre iranere, i likhet med sine brødre og søstre i andre land, har tatt til gatene og demonstrert mot undertrykking og ulikhet. Konsekvensene er fengsel, tortur og død. Det koster å tørre - det koster også å ikke tørre

Jeg tror ikke på en fredelig verden, men jeg må likevel håpe at vi får en litt lysere og litt fredeligere 2024, enn det året vi nettopp har gått ut av.

Jeg har blogget lite i det siste - orker ikke å skrive for mye om det grenseløse grusomme som skjer rundt i verden. I dag vil jeg istedenfor fortelle om morsomme minner fra året som er gått.

Jeg er så heldig å få holde kurs for kvinner med innvandrerbakgrunn. I tillegg er jeg gruppeleder for Pusterom som er en digital språkkafe, og frivillig for en vandrende språkkafe i Oslo. Jeg har lært mye og ledd mye. Mange av kvinnene forteller humoristisk om språklige misforståelser, hva de opplever som typisk norsk, og hvordan det er å bo i et vinterland:

-Da jeg startet på norskundervisningen sa læreren til stadig «Dokker». Jeg var sint på han, for selv om vi snakket dårlig norsk var vi ingen dumme hjerneløse dukker. En dag forsto jeg at dokker er et dialektord for «dere», og at dukker er noe annet.

-Jeg forsto ikke hvor det ble av disse pølsene som læreren stadig snakket om. Etter litt mer norskopplæring, forsto jeg at han sa «pause»

-Jeg hadde bodd i Norge noen år, snakket godt engelsk, og hadde ikke gjort mye for å lære meg norsk. Jeg var gift og mannen min jobbet på Ullevål sykehus. En dag fikk jeg en telefon fra en som sa at mannen min var lagt inn på Ullevål. Hvorfor i all verden ringer dere meg for å fortelle at han er på Ullevål, tenkte jeg, det vet jeg jo, han jobber jo der. Jeg trodde noen bøllet med meg og la på røret. Min norsk var for dårlig til å forstå at han hadde vært utsatt for en ulykke og lagt inn på sykehuset. Det gikk bra, og etter den dagen startet jeg for alvor med norsktrening.  

-Typisk norsk er «Alenetid», noe som var et helt ukjent begrep for meg før jeg kom til Norge. Vi praktiserer ikke alenetid i Brasil.

-Når jeg er inne og snøen er ute, er det fint. Når både snøen og jeg er ute, er det ikke fint.

Ioanna fra Hellas var blitt fortalt at i tidligere tider hang det bilder av kongen og dronningen på norske utedoer. Hun spurte meg hvorfor? Jeg visste ikke, men heldigvis slapp jeg å vise min kunnskapsløshet om kongebilder og utedoer, for Goutami fra India sa raskt «Jeg vet». Hun kunne fortelle at under krigen var det ikke lov å ha bilder av kongeparet på veggen inne. Som en protest mot krigen, mot tyskerne og mot dette tåpelige forbudet, ble bilder av kongeparet hengt opp på utedoene, der tyskerne sjeldent frekventerte.

Rekk opp handa den som visste 😊

Godt nytt år – med håp om en bedre verden

Bilder fra den vandrende språkkafeen og fra Kvinner kan kurs: