FN´s delingsplan

I dag med alt som skjer i Palestina, vi jeg skrive om delingen av Palestina i 1948. Jeg har selvfølgelig lest bøker om det jeg skriver, og har tatt mange, mange notater av det jeg har lest. I mine notater om delingsplanen har jeg glemt å skrive hvem som er forfatter og fra hvilken bok. Men er ganske sikker på at det er en bok skrevet av Peder Martin Lysestøl "Palestinerne. Historie og frigjøringskamp. Jeg har lest flere bøker om Palestina, så jeg er ikke helt sikker, men nesten. Jeg har heller ingen referanser til diverse utsagn å tilby, men er du interessert nok, finner du det ut. Dette er altså ikke helt etter boka, men nå er det vel ikke så farlig om jeg husker feil og ikke oppgir kilder, mister neppe pensjonen min av den grunn.

Før jeg kommer til saken er vil jeg minne om hvor viktig det er å skille mellom antisemittisme og sionisme.

• Antisemittisme er reinspikka rasisme mot jøder.

• Sionismen er den jødiske nasjonalbevegelsen hvor målsettingen er en jødisk tilbakevending til jødenes gamle hjemland - Israels land - og gjenopptakelse av et fritt og uavhengig jødisk liv der. Sionismen har fått navnet fra ordet Sion. Dette er det tradisjonelle synonymet for Jerusalem og Israels land (kilde Israels ambassade i Norge: HISTORIE: sionismen)

Delingsplanen

foreslo landet delt i en palestinsk og en jødisk del. Jødene bodde i- og rundt de store byene, Haifa, Jerusalem og Tel Aviv. 85% av jødene bodde der. Likevel ble jødene tildelt 56% av hele landet, men utgjorde bare 30% av innbyggerne. Delingsplanen skulle legges fram for FNs generalforsamling, og de tok en prøvevotering. Da det ikke var 2/3 flertall måtte planen forkastes.

Prøvevoteringen var et genialt trekk fra USAs side for å finne ut hvor de måtte sette inn sitt politiske press. Seks svake stater ble valgt ut. Den norske ambassadøren, Peter Anker hadde en viktig oppgave i den norske delegasjonen i FN, og han fulgte det amerikanske maktspillet på nært hold. "Etter voldsom agitasjon i kulissene og et sterkt stormaktspress, som resulterte i at det nødvendig antall stater gjorde helomvending, vedtok generalforsamlingen planen i slutten av 1947 - på hengende hår, med noen få stemmers overvekt".

Et retorisk spørsmål fra Peter Anker var om Norge ville gitt fra seg landet til noen andre fordi FN hadde bestemt det.

FNs første store oppgave, under ledelse av nordmannen Trygve Lie, var å splitte opp Palestina over hodet på folket, ødelegge folkets enhet, ta fra det selvstendigheten. Sionistene jublet. Behandlingen i generalforsamlingen hadde vist at de store var på deres side. Rett etter FNs avgjørelse den 30. november erklærte Det øverste arabiske råd i Jerusalem generalstreik i hele Palestina og boikott av jødiske forretninger og kontorer. Fra desember 1947 til sommeren 1949 var det krig i Palestina, krig mellom en godt organisert sioniststyrke med stormaktene på sin side, og et avvæpnet palestinsk folk. Krigen endte med den fullstendige fordrivelsen av det palestinske folket og sionistisk erobring av hele Palestina.

Den engelske kolonimakten (Palestina var under britisk mandag etter første verdenskrig)hadde svekket folkets kampkraft . Store mengder våpen var tatt fra folket. Den politiske ledelsen var fra 1937 erklært illegal, og all sentral politisk og militær ledelse var ødelagt. Mot disse fattige og avvæpnede bøndene, sto de profesjonelt trente sionistiske styrkene på minst 65000 mann. Godt utstyrt med våpen. Palestinerne forlot ikke landet sitt uten kamp, men var sjanseløse mot de som hadde som mål å raskt fordrive den palestinske befolkningen ved bruk av terror og psykisk krigføring. Sionistene nøler ikke med utradering av landsbyer, drap av kvinner og barn - bruk av alle midler som kan hjelpe til med dannelsen av Israel - "en ren jødisk stat". Internasjonal presse har relativt god dokumentasjon av den sionistiske terroren. Deir Yasin var en arabisk landsby på om lag 400 innbyggere. Sionistene trenge dette området. Folket måtte drives bort. Væpna grupper rykket inn i landsbyen. De startet umiddelbart massakrering av befolkningen. Da representanten for det internasjonale røde Kors fikk telefonisk beskjed om massakren forsøkte sionistene å hindre ham i å komme fram. Han lyktes å nå landsbyen 24 timer etter massakren. Han telte 254 døde. Over hundre var kvinner, og av disse var 35 gravide. Titusener av skrekkslagne arabere strømmet ut av Haifa og landsbyene omkring, på flukt over til de arabiske nabolandene. Reisen var ikke uten farer, fordi de var utsatt for angrep fra jøder på turen. Innen en uke var det bare 8-10.000 arabere tilbake i Haifa av en arabisk befolkning på 50.000. Senere ble tallet ytterligere redusert. Ifølge FN vedtaket skulle den jødiske og arabiske staten opprettes etter 1. august 1948, men allerede 15. mai, dagen da det britiske mandatet formelt opphørte, erklærte sionistene den jødiske staten opprettet. Det var da David Ben Gurion i sin festtale sa de ordene som senere har vist seg å innebære så mye sannhet: Dette markerer ikke slutten på krigen. I dag har vi bare begynt. Vi må marsjere framover for å virkelig gjøre den staten vi så flittig har kjempet for å opprette - fra Nilen til Eufrat. Staten Israel var opprettet. til tross for at landet grenser ikke var fastlagt, fikk den raskt støtte fra verdens stormakter. Den 11. desember 1948 ble Israel anerkjent som medlem av FN.

Det territoriet de ble tildelt av FN-komiteen, har de økt mange hundre ganger. Staten Israel er blitt en mektig stat i Midtøsten. Enorme økonomiske innsprøytninger har kommet utenfra, fra verdens sionistorganisasjon, fra Tyskland og ikke minst fra USA. I dag står staten Israel som USAs sikreste allierte og støtte i Midtøsten, som deres militære base, rustet til tennene med amerikansk våpen, klar til å slå ned på ethvert arabisk folk som våger å kreve sin rett (2021)

Min uttalelse:

Som vi vet i dag, i 2024, har det gått fra verre til verst med folkemordet på palestinere.

Jeg føler, som mange andre, maktesløshet. Det vi som enkeltpersoner kan gjøre er å delta i demonstrasjoner, og ikke minst boikotte alle typer varer fra Israel