Det var en gang

-Tanker om sosial boligbygging

Årsaken til lite blogging her fra Kroatia, er nok først og fremst grunnet varmen. Jeg har aldri opplevd så langvarig varme som i år. Hodet koker, og jeg blir litt handlingslammet, men da jeg leste en boligannonse hvor en hytte på Lindøya var lagt ut for salg til 15 millioner kroner, våknet jeg opp fra dvalen, og begynte å lese litt om historien til Lindøya. Da jeg først begynte å lese, fortsatt jeg med hyttene på Ekebergsletta og med OBOS som en gang sto for sosial boligbygging

Jeg starter med Lindøya

Hyttene på Lindøya

 De fleste på min alder ( fra Oslo og omegn) vet at Kristianias arbeidere fra Oslo østkant, fikk av staten mulighet til å ha hytter på øya, og historien kan fortelle at det var til stor ergrelse for fiffen på Bygdøy. Hvordan kunne det gå så galt at de små hyttene som en gang hadde en årlig leie på kroner 10,- og var tilegnet Oslos befolkning som hadde lite å rutte med, nå blir solgt for svimlende summer?

Hyttene går i arv, noe som etter min mening ikke skulle ha skjedd. Det kunne for eksempel vært gjort slik at når eierne dør, går hyttene tilbake til kommunen eller staten, og her kunne det vært en billig leiekontrakt. Eventuelt at folk som hadde behov for litt ferie, men ikke har økonomisk mulighet, kunne få vært på Lindøya en uke eller mer hver sommer. Altså en sosialistisk sommerøy.  Det hadde vært mange flere muligheter hvis viljen hadde vært der.    

Det er nærliggende og stille spørsmål om hvor det ble av den sosiale og sosialistiske tankegangen?

Livet på Lindøya begynte ikke med hytter, men med telt. Det fortelles at det første teltet ble satt opp i 1905. Men siden sommeren i Norge kan by på både regn og kulde, tok folk til å sette opp lemme-hytter som måtte demonteres om høsten. Litt etter litt lot man de små hyttene bli stående hele året. Rundt 1920 eksisterte både telt og hytter, men fra da av begynte hyttebebyggelsen, slik vi kjenner den i dag, å ta form. Dette var til stor ergrelse for borgerskapet. Her beskrevet av Johan Borgen:

«Jeg husker ennu de dager da de første små hyttene grodde op på Nakholmen og Lindøya og var til forargelse for byens fedre, når de kom inn med fjordbåten om morgenen fra sine landsteder. De skrev i avisen om det og spurte om folk ikke hadde skam i livet, som kom og ødela uberørtheten for dem når de satt på dekket og fordøiet så fortrinlig. Og dessuten, hvad vilde turistene si, som elsket det sjeldne jomfruelige slik kloss innpå en virkelig hovedstad og sa «awfully nice» om det når de kom op fra lunsj og spurte styrmannen hvad for et land det var».

Så da så.

Hyttene ved Ekebergsletta

På Brannfjell, et høydedrag øst for Ekebergsletta i Oslo, ligger det 18 små hytter. Det var sanitetsforeningen som bygde de første hyttene allerede i 1919 for tuberkuløse familier og familier med «svakelige barn». Etter hvert ble tuberkulosen utryddet, og hyttene ble leid ut til organisasjoner og foreninger. I 1992 overtok Oslo kommune hyttene. Hyttene er nedslitte og mangler nok det meste, men de ligger idyllisk til. Byantikvaren har lansert tanken om å gjøre hyttene om til en kolonihage. SV og leieboerforeningen har lansert ideen om å forbeholde hyttene til folk som bor i kommunale leiligheter. «Med så store økonomiske forskjeller det er i denne byen, synes jeg det eneste riktige er å gripe muligheten. Alle fortjener gode fritidsopplevelser, uavhengig av inntekt og formue» (SV`s gruppeleder, Olav Wolff Elvevold).

Så gjenstår det å se om Oslo kommune og byrådet er enig i disse forslagene, eller, som jeg med min, for øyeblikket svært mistenksomme tankegang, tror at de blir solgt til private.

Den som lever får se, sa min gamle mor, og jeg sier det samme. 

OBOS     

Jeg gremmes når jeg tenker på OBOS som en gang var et sosialt boligbyggingslag, men som nå er et motsatte.

Etter krigen var det stor mangel på leiligheter og mange bodde kummerlig, spesielt i de typiske arbeiderstrøkene i Oslo, som eksempelvis Grunerløkka der jeg kommer fra. Vi var blant de få i bydelen som var heldige og hadde både vannklosett inne og varmt vann i springen.

I Oslo forsto politikerne at det var behov for sosial boligbygging. OBOS og Husbanken, sto blant annet for bygging og kvalitet. Og arbeiderklassen fikk mulighet til å få rimelige leiligheter med både bad og vannklosett. Det ble bygget 1000-vis av leiligheter. Lambertseter var den første drabantbyen i Norge, og den sto delvis ferdig i 1953.

 Nå går en tre-roms på Lambertseter på 65 kvadratmeter for opptil 4,5 millioner. Vi snakker ikke lenger om sosial boligbygging.

Nye leiligheter på Lambertseter blir solgt for mange, mange millioner. Og da snakker vi om OBOS-leiligheter.

Jeg husker ennå en radiosamtale, måtte vært på slutten av 70-tallet, med daværende leder for kommunistpartiet, Reidar Larsen, som beklaget seg over at han og andre som bodde i OBOS-blokker, ikke fikk like mye betalt ved salg, som de som hadde private leiligheter. Jeg trodde nesten ikke hva jeg hørte, en kommunist som synes at sosial boligbygging egentlig var noe tull. Jeg ble rasende, og det er vel derfor jeg fremdeles husker saken.  På 80-tallet ble all  prisregulering og Husbankens kvalitetskrav for boliger fjernet.

Og snipp snapp snute så var sosial boligbygging ute.