Menneskerettigheter i sykehjem

Det er varmt i Kroatia, der jeg for tiden oppholder meg. Etter uker med oppgradering av huset, ser jeg nå fram til rolige dager, med tid for å tenke både på fortid og på framtid.  

Rettigheter i sykehjem er det jeg tenker på akkurat nå. Kanskje grunnen er at jeg selv begynner å bli gammel, og tenker med skrekk på å havne I dødens venterom.

Mange klager på manglende innhold i sykehjem, men jeg har ennå til gode å høre dagens politikere og samfunnskritikere kalle det for manglende rettigheter. Velger vi å fokusere på menneskerettigheter i sykehjem, vil vi kanskje få en litt annen debatt enn vi har i dag.

Hvilke rettigheter har de som bor på sykehjem, eller rettere sagt hvilke rettigheter har de ikke?

• Maten er svært varierende, og serveres ofte på ugunstige tider i forhold til hva det enkelte individ er vant med.

• Beboerne som ikke klarer seg selv, må vente på at noen innfinner seg for å få hjelp til å gå på do.

• Å dusje er absolutt ikke noe selvsagt.

• Liten mulighet for å få hjelp til å komme ut.

• Legge seg når man vil, stå opp når man vil? Neppe.

• Tilsyn fra lege? Sjeldent

• Beboere som er psykisk oppegående blir bosatt sammen med demente.

Alt vi tar som en selvfølge - er ikke selvfølge i et sykehjem, eller Helsehus som det i dag heter. Navnebytte har ikke resultert i flere rettigheter. Det gjorde heller ikke navnebyttet fra alders- og sykehjem til bo- og behandlingssenter. Innholdet – eller mangel på innhold er det samme. Jeg blir provosert når politikerne gjemmer et jævlig sted bak nye fine ord. Helsehus høres bra ut, spesielt hvis det var den fysiske, og ikke minst psykiske helsa det ble fokusert på.

Tenk om du kom på sykehjem og var helt frisk i hodet, men med en skrøpelig kropp, og så bli bosatt sammen med mennesker som er demente. Det hjelper neppe å klage. Passiviteten og tristheten må være lammende.

Jeg er klar over at man må være syk eller ikke greie seg selv – gjerne begge deler for å få plass på et sykehjem. Og behovene er ikke de samme som tidligere. Men det er individets behov og dets rettigheter som fungerer dårlig.

Å si noe negativt om de ansatte, gjør vi helst ikke. Når vi klager på sykehjemmene, kommer det alltid en setning som «personalet gjør så godt de kan». Det er helt klart at mange steder gjør de også det. Men gjør de det alle steder? Jeg mener absolutt ikke.

En venn av meg ga uttrykk for stor frustrasjon da hennes døende far ble lagt inn på et av Oslos nye helsehus. Han hadde store smerter, men ble ikke ivaretatt på en god måte. Legen kom en gang i uka. Personalet var, ifølge min venn (som selv jobber innen helse), ikke kapable til å gjøre den jobben de skulle. Fordi min venn ikke ga seg, fikk hun han inn et sted, der han døde fredfullt noen uker senere.  

 Lista er lang, jeg har mange historier å ta av på dagens sykehjem, men jeg velger å gå litt tilbake i tid, blant annet for å se om det går bedre nå. Jeg har ganske lang erfaring med sykehjem og eldre, og mener jeg har nok kunnskap til å være litt bastant. I tillegg til faglig bakgrunn, har jeg selv hatt foreldre på sykehjem.

For en del år siden besøkte jeg og min kollega, Astrid Strøm. Over 20 sykehjem i hele landet. Vi reiste fra Båtsfjord i nord – og til Lindesnes i sør. Oppgaven vår var å intervjue unge under 50 år som bodde på sykehjem, samt pårørende og ansatte, for deretter å presentere funnene for politikere og fylkesleger.  Hva fant vi? Jo vi fant 18 åringer som var bosatt sammen med demente. Vi fant unge menn som hadde pådratt seg store skader etter motorsykkelulykker som var henvist til sykehjem. Felles for de aller fleste var at kroppen var skrøpelig men hjernen fungerte.

Vi leverte funnene med konklusjoner, og det ble satt av mange millioner i statsbudsjettet for å få «unge ut av gamlehjem» som prosjektet het.  Hva skjer i dag? Nye unge mennesker blir plassert på sykehjem. Ivaretakelse av menneskerettigheter? Bedring?

Så kommer Margreth Ohlins dokumentar «Dei mjuke hendene» som forteller om livet på et sykehjem på godt og vondt. Vi kontaktet Margreth og sammen med henne besøkte vi videregående skoler med helsefag.   Vi viste filmen og hadde samtaler om rettigheter i sykehjem. Veldig givende, men absolutt ikke utslagsgivende for menneskerettighetene.

Jeg ble deretter forespurt om å komme på et program som NRK hadde, husker ikke hva det het, men det var et program som startet tidlig om morgenen. Her snakket jeg om menneskerettigheter på sykehjem sammen med politikere. Dette var heller ikke utslagsgivende for å bedre menneskerettighetene.

Sammen med Kirkens bymisjon intervjuet jeg eldre innvandrere om sykehjem. Her fant vi at de aller fleste var sikre på at de kom på sykehjem, og ikke at de ble tatt vare på av familien, noe som var vanlig i hjemlandet.  De fleste var engstelige, både hva gjaldt språk, religion og mat. Hvordan dette er ivaretatt i dag, vet jeg ikke noe om. Men jeg håper at noen tar opp tråden med å intervjue eldre innvandrere om livet i Norge og hvor mange med ikke-vestlig bakgrunn som bor på sykehjem.

Jeg tok en etterutdanning på høyskolen i Buskerud som het «Vold mot eldre». Her var det også fagbøker om sykehjem og eldre. Blant annet ble det opptil flere ganger påpekt at ansatte både på sykehjem og sykehus, brukte store deler av tiden sin til å brette og rydde, istedenfor å ivareta beboerne/pasientene. Bedre i dag? Vet ikke, men tror det ikke.

Så hva kan gjøres for å ivareta beboernes rettigheter? Jeg vet ikke, men det bør opp på agendaen, og vi må kalle det for manglende menneskerettigheter og ikke mumle i votten om manglende omsorg. Det er manglende rettigheter dette handler om!