Om å kjøre tog, lese bok, og lytte til kvinners historie

Jeg er glad i å kjøre tog. Sitte blant mennesker av ymse slag, som prater, leser og sover. Det er som en bitteliten landsby i bevegelse. Jeg elsker det.

Jeg har med meg matpakke og lesestoff. Lesestoffet har jeg på telefonen, noe som er kjekt når jeg leser en murstein av en bok på 1.145 sider. Boka «Det åttende livet» er skrevet av Nino Haratischwill, opprinnelig fra Georgia. Og det er nettopp om Georgia hun skriver. En familiekrønike, en fiktiv fortelling om seks generasjoner, vevd sammen med den blodige georgianske historien. Det er kvinnene som er i fokus, mennene litt mer diffuse. Resultatet er strålende; for et språk, for en roman. Den inneholder både varme, skjønnhet og grusomheter. Jeg klarer knapt å legge boka fra meg, men det er nødvendig med noen pauser. 

Etter hvert kommer det en godt voksen mann og setter seg på setet ved siden av mitt. Han har med seg en stor flott blomsterbukett som han legger i bagasjehylla, setter seg ned og hilser galant. Jeg hilser pent tilbake, men går straks tilbake til min vidunderlige historie.  Han nynner litt, og forsøker å få kontakt, men der og da er ikke jeg mottakelig for noen samtaler. Etter en stund får han antakelig nok av den tause damen, og finner seg et annet sete.  Kanskje han finner en mer lydhør sidemann enn den han fant i meg. Jeg kan høre stemmen hans fra litt lenger bak i vogna.  Jeg er faktisk ikke så veldig glad i å prate, vil bare flyte med toget og være i min egen lille boble. Pratsomme mennesker kan i noen sammenhenger være svært slitsomme.

Etter nær 9 timer på hjul er jeg framme ved bestemmelsesstedet. Her skal jeg sammen med en «kollega» holde kurs for kvinner med flyktningbakgrunn.

Med borgerkrigen i Georgia fremdeles levende i tankene mine, møter jeg også her kvinner som har flyktet fra krig og konflikter. De er trygge i Norge, men bærer krigens redsler med seg. De har sønner, brødre, foreldre og venner som fremdeles er i det landet de flyktet fra, noen ved fronten. De er redde, får ikke sove, synes livet er vanskelig. Noen er unge noen er eldre, noen er gift, noen er enslige noen har barn, noen har barnebarn. En av de eldre kvinnene har to sønner, begge ved fronten. Hvordan holder hun ut? 

En av kvinnene kommer fra et afrikansk land, hun er ung, men engster seg likevel for hva som skal skje med henne når hun blir gammel.

 -Jeg er alene, har ikke barn, ikke mann, ikke familie. I mitt hjemland tar vi vare på de gamle, vi bor sammen. I Norge bor de gamle på omsorgssentra, sier hun. Og hva med meg som er helt alene? Jeg blir lei meg når tankene kommer.

Alle drømmene mine er knust, sier en annen. Jeg hadde jobb, dro på ferie, var sammen med familien min.  Levde et helt vanlig og godt liv. Alt er borte. Jeg frykter for framtiden.   

Tross alt de har i bagasjen sin, er de vennlige, diskusjonsvillige og lydhøre. Jeg har holdt rundt 40 kurs for kvinner med flyktning- og innvandrerbakgrunn, og tror jeg er blitt litt klokere og litt mer ydmyk enn jeg var tidligere. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor sterke og modige mange av disse kvinnene er, til tross for alle vanskeligheter de har møtt i livet.

Etter to dager er det på tide å ta turen tilbake til Oslo. Jeg fordyper meg igjen i boka mi, og håper at ingen syngende, taletrengt mann vil finne fram til setet ved siden av mitt. Heldigvis, det kommer ingen.

Like før vi når Oslo S er siste blad vendt om, men tankene mine klarer ikke helt å slippe bokas fortelling og kvinnenes historier. Det sitter for dypt.