Papirløse migranter

I dag tenker jeg på de etiopiske papirløse migrantene som sitter internert på Trandum. Norske myndigheter tillater at en etiopisk delegasjon forhører dem. For meg er det helt uhørt. Jeg så det var en demonstrasjon fra organisasjonen «Mennesker i Limbo» foran Stortinget, hvor de oppfordret justisministeren å ikke tillate etiopiske myndigheter å avhøre mennesker som oppholder seg på norsk jord. Mange har vært her 10 år og mer. Jeg tviler på at hun velger å lytte.

Mange vil nok si at flyktninger som ikke har fått opphold, får dra tilbake der de kom ifra. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Papirløse er mennesker som bor i Norge uten lovlig opphold. Begrepet viser ikke til personer uten ID-papirer, slik mange tror.

Papirløse migranter er mennesker med ulik bakgrunn og som eksempelvis kommer fra land de ikke kan returneres til. Mange har frykt for represalier ved retur til hjemlandet. Flere er statsløse, som eksempelvis palestinere. Andre igjen har vært utsatt for menneskehandel (prostitusjon og tvangsarbeid.

Det har vel neppe vært så mange flyktninger til Norge som i de siste årene, noe som skyldes krigen i Ukraina. I denne situasjonen er det lett å glemme de usynlige papirløse migrantene som har levd her i årevis uten grunnleggende rettigheter.  

Omtrent 18.000 mennesker lever i Norge uten oppholdstillatelse og rettigheter. Mange har bodd her i 5, 10 eller 20 år. For mange papirløse er retur likevel ikke et reelt alternativ. Flesteparten har en frykt for å returnere på grunn av risiko for fengsling, tortur og drap, på grunn av deres etnisitet, religion eller politiske virksomhet.

De usynlige barna

De er gamle, voksne, ungdom og barn, felles for dem alle er at de ikke har noen reelle rettigheter heller ikke retten til helsehjelp. Ved å gi papirløse opphold – dersom de ikke har begått alvorlige forbrytelser, har vært her i mange år, og kan sannsynliggjøre sin id – kan norske myndigheter forhindre at det oppstår alvorlige humanitære situasjoner som følge av at mennesker lever uten helsehjelp, bolig og inntekt. Samtidig vil myndighetene motvirke at det utvikler seg en stor, svart arbeidssektor med høy grad av utnyttelse av sårbare mennesker.  

Mer enn 15 europeiske land har gitt amnesti eller regularisering for papirløse. Myndighetene i Norge har vist liten vilje til å gi regularisering eller amnesti. En vanlig argumentasjon er at dette vil gi økt migrasjon til Norge, men erfaringen viser at slike tiltak ikke fører til flere papirløse migranter, men at det i stede kan gi en økonomisk gevinst gjennom økte skatteinntekter. Kanskje Norge skal gjøre det samme.

Jeg husker godt Yemane Teferi som døde 8. januar 2016 etter 25 år i passivitet på asylmottak som ureturnerbar asylsøker.  Etter en langvarig kamp for opphold, ville han ikke mer. «Jeg har ikke lenger håp, jeg føler at jeg er et ulovlig menneske, ikke bare i Norge, men i hele verden», og til slutt ga han opp. Ingen ville leve slik som han gjorde, uten å ha gode grunner for ikke å returnere til hjemlandet. Å nekte en gammel mann å kunne leve sine siste år i verdighet, er så inhumant at jeg orker knapt å skrive det ned.   Hvert år, 8. januar markeres Yemane dagene over hele landet. Jeg håper han er et sted hvor han ser at vi er mange som ikke glemmer han eller den uretten han ble utsatt for.

Humane er derimot Kirkens Bymisjon og Oslo Røde Kors som driver Helsesenteret for papirløse. Her jobber leger, psykiatere, sykepleiere, fysioterapeuter m.fl. på frivillig basis for å hjelpe mennesker i nød.

Norsk Folkehjelp Kristiania, som jeg representerer, har et samarbeid med Helsesenteret. Det går ut på:

·         Følge personer til forskjellige offentlige og private institusjoner.

·         Refugees Welcome to Norway, avdeling Nordstrand samler inn klær som oppbevares på et lager på Holmlia. Helsesenteret skriver lister over hvilke behov for klær brukerne deres har, og frivillige fra Kristiania drar til Holmlia, pakker ned klær etter listene og leverer klespakkene til Helsesenteret. 

Et meningsfylt arbeid.