Tanker på en tirsdags ettermiddag

Jeg sitter foran vinduet mitt og ser ut på et nydelig stort tre, det gjør meg glad. Treet kommer til å overleve meg med mange år.

Det får meg til å tenke på livet og på døden, og på min venninne gjennom et helt liv, som nå ligger på et av Oslos Helsehus med en svært alvorlig sykdom.

Først Radiumhospitalet, så Lindrende på Lovisenberg og nå Helsehuset.

Det har vært mye kritikk av noen av helsehusene i Oslo, og med rette. Jeg har selv opplevd en nær venn som ble sendt på et av helsehusene for å dø. Der var det under enhver kritikk. Ja, vi kan skylde på systemet og politikerne som godtar en slik situasjon, og det skal vi også gjøre, men kritikken må også kunne gå til ledelsen ved helsehusene. Heldigvis hadde min venn en fantastisk datter. Hun var hos ham hele tiden og fikk ham til slutt over til et Helsehus hvor han fikk hjelp for sine smerter og god omsorg den siste delen av livet. Datterens opplevelse fra det første helsehuset var som et lite helvete for henne og faren, og hun er sterk i sine uttalelser når det gjelder de ansatte. Uten en nær pårørende ville han ikke fått den hjelpen og omsorgen han trengte, forteller hun. Det skremmer meg

Det er på det sistnevnte helsehus min venninne er i dag. Her er ansatte med kunnskap, leger er til stede og fysioterapeut og psykologer tilgjengelige. Dette er bra, og datteren som først var hos far og nå hos mor er veldig fornøyd med dette helsehuset og hun har sett både det dårlige og det gode fra innsiden.

Men det er en ting som jeg reagerer veldig negativt på, og det er maten. Det er helt uforståelig at svært syke mennesker med dårlig matlyst ikke får servert delikat og god mat. Det er selvfølgelig forskjell på hva man liker og ikke liker, men noe har vi til felles hvis appetitten ikke er på topp, og det er små og delikate porsjoner. Jeg er ikke i tvil om at det vi ser på tallerkenen, det visuelle, gir oss lyst eller ikke lyst til å spise.

Dette med mat og sykehjem/helsehus har vært oppe til diskusjon i mange år, og hver gang lover våre politikere at maten skal lages på egne kjøkken og at den skal bli bedre. Jeg tror ikke mye har skjedd på den fronten, og jeg er usikker på om noen bedring er i sikte. Det er snart valg, men jeg tror vi skal lete lenge etter det partiet som setter kvalitetsmat for syke og profesjonelt ansatte på sin dagsorden. Jeg må legge til at maten er langt bedre på Radiumhospitalet og på Lovisenberg.

I dag føler jeg meg heldig som kan sitte i mitt eget hus og filosofere over liv og død, samtidig som jeg kan føle et lite stikk med tanke på framtiden.

Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve (Per Olof Enquist) er ord jeg tar med meg når tankene på framtiden blir for skremmende.