Werna Gerhardsen - jenta fra Løkka

Werna Gerhardsen ble født i 1912 i Oslo. Hun vokste opp på Grünerløkka i fattigslige kår.

Werna hadde bare 7- årig Folkeskole, men jenta var både gløgg og uredd. Hun ble tidlig leder av Framlaget, og jobbet politisk i Arbeiderungdommen. Etter hvert ble hun bystyrerepresentant og satt i skolestyret og vergerådet i mange år. Gjennom sitt politiske engasjement skulle livet hennes ta en spesiell retning, hun giftet seg med Einar Gerhardsen, som i 1945 ble Norges statsminister, men før den tid skulle de gjennom 5 år med krig.

Ja, jeg har lest «Werna Gerhardsen, jenta fra Løkka» av Sigrun Slapgard.  Boka gjorde stort inntrykk på meg og den sitter i, selv noen dager etter at den var ferdiglest.

Jeg husker henne fra min ungdom, fra min oppvekst på Grünerløkka, vi kalte henne bare Werna. Jeg var imponert over henne, og for hva hun hadde fått til.  Som «statsministerfrue» måtte hun møte på slottet sammen med sin statsministermann.  Hun nektet å neie for de kongelige (merkelig nok er ikke det nevnt i boka), men hun hilste pent, men slikt gikk ikke upåaktet hen. Jeg tok av meg hatten for denne modige dama. Hun var en av oss.

Werna hadde samme bakgrunn som min mor, og bare to år skilte dem i alder. Begge var oppvokst i arbeiderstrøkene på østkanten av Oslo. Min mor, Linnea, i Hortensgata på Sagene, Werna i Leirfallsgata på Grunerløkka, begge med utearbeidende, enslige mødre, henholdsvis Charlotte og Klara.

Der skiltes deres veier. Werna ble «fanget» inn av arbeiderbevegelsen og var hele sitt liv et politisk dyr. I hele hennes kortvarige liv, var det saker som omfattet barn og ungdom, deres levekår og rettigheter til utdanning som sto hennes hjerte nærmest. Det var ikke bare de som hadde penger som skulle ha den muligheten. Hun jobbet hardt for 9-årig skole, som skulle være obligatorisk for alle.  Bort med realskolen. Hun var også pådriveren for opprettelse av barnehager og daghjem. Og slik ble det, både obligatorisk 9-årig utdanning og barnehager så dagens lys.

Hun var også opptatt av kvinners rettigheter til utdanning, og til å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet. Det var ikke populært verken i mellomkrigstiden, i krigsårene eller på 40-, 50, og på 60 tallet. Kvinnens plass var ved kjøkkenbenken. Hun, som statsministerfrue, kunne ikke ta betalt jobb utenfor hjemmet, men 100% ubetalt arbeid var greit – snakk om dobbeltmoral.  Med tre barn, styre- og lederverv i diverse politiske og faglige organisasjoner, husmor, og etter hvert førstedame, er det for meg uforståelig hvordan alt gikk opp. Riktignok fikk hun god hjelp fra sin mor, Klara, men døgnet har ikke mer enn 24 timer.  Som leder av Framlaget gjennom mange år, var hun også lederen for unge Gro Harlem Brundtland, som så på Werna som en rollemodell.

Det var mye jeg ikke visste om Werna, som for eksempel at hun var opptatt av å bryte det kjønnsrollemønsteret som leker representerte (og representerer), og at hun i 1946 var med å stifte «Riktige leker» (i dag Sprell) Småting, kanskje i forhold til det store hun gjorde innen utdanning og kvinners rettigheter, men det viser hvor mange saker hun var opptatt av, og ikke minst, hvor mye hun fikk til.

Jeg har aldri sett noen omtale av Werna som en svært viktig person under krigsårene, men det var hun. Hun syklet sent og tidlig og brakte forbudte beskjeder mellom motstandsfolk. Klarte å få tak i mel, som hun delte ut til familier, noe som var forbudt.  Alt dette gjorde hun med stor fare for eget liv. Men kvinner får aldri den heltestatusen som menn får for sin krigsinnsats. Det er Werna et bilde på.  

Hun var førstedame i Norge i en gjennomoppbyggingstid og utvikling av vårt velferdssamfunn.  Ingen kunne stille seg likegyldig til Werna. Vi har hørt både fine ord og sladder om henne, blant annet at hun hadde en russisk elsker. Det var ikke lett å være kvinne på den politiske arenaen. De mektige mennene som partisekretær Haakon Lie, og LO-formannen Konrad Nordal, gjorde alt for å vise at hun ikke var ønsket. Merra, kalte Lie henne. Det ble samlet inn hemmelig informasjon om henne som en russervenn og maktmenneske, og det var ikke mye pent LO-formannen skrev om henne i sine dagbøker som ble utgitt i begynnelsen på 90-tallet.

Da forfatteren, Sigrun Slapgard, spurte Gro Harlem Brundtland, om hva hun synes om det bilde Konrad Nordahl tegnet av henne i sine dagbøker, svarte Gro «Glem Nordahl! På den tiden kritiserte de alltid kvinner som hadde nesa opp».  

 I sine unge år, var ekteparet Gerhardsen opptatt av Russland og hadde et godt forhold til mange russere, noe Werna hadde gjennom hele sitt liv.

 Vi som er gamle nok har hørt om Gerhardsen og hans Kråkerøytale i 1948. Etter Russlands invasjon av Tsjekkia forandret Einar Gerhardsen sitt syn på Russland og kommunistene, og i Kråkerøytalen gikk han til angrep på de norske kommunistene. Talen vakte oppsikt både i inn- og utland. Boka gir ikke noe godt grunnlag for hva Werna tenkte, hun som gjennom hele sitt liv, åpenlyst viste at hun hadde russiske venner både i Norge og i deres hjemland. Noe som ikke falt i god jord hos Haakon Lie, som var en kjent kommunisthater, og for Konrad Nordahl, som mente at hun hadde for stor innvirkning på statsministeren.  Slik jeg leser boka, viste begge disse gubbene, stor kvinneforakt.  Under møter hos ekteparet Gerhardsen, mente de at Werna skulle være på kjøkkenet og lage kaffe, og absolutt ikke blande seg inn i politikken, som hun jo ikke hadde noe greie på.

På midten av 50-tallet var det ønske om utplassering av amerikanske atomvåpen i alle NATOS medlemsland, også i Norge. Innenfor Arbeiderpartiet var meningene delte. Et benkeforslag om at ingen atomvåpen skulle utplasseres i Norge, ble enstemmig vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957. Likevel vakte det stor oppmerksomhet da Einar Gerhardsen på et toppmøte i NATO samme år, slo fast at ingen atomvåpen på norsk jord. Det var en dristig tale fra statsministeren fra et lite land i nord, han utfordret dermed de mektige lederne i NATO-landene. Ikke minst kom han i klinsj med Haakon Lie, som ville føre en helt annen linje.

Forholdet til Russland var også blitt midlere, og både Einar og Werna gikk for en linje med dialog og fredspolitikk. De mente begge at dialog var den eneste veien til fred. Kanskje noe å tenke på i dagens utrygge verden.

«Werna viet livet til innsats for fellesskapet, hun valgte et liv i strid. Hun ønsket å bygge trygghet, et samfunn med hjerterom og ansvar for de dårligst stilte. Hun trodde på dialog og brobygging».

Hun døde i 1970, bare 55 år gammel.

Wernadager:

Rundt 2000, jobbet jeg i Norsk Folkehjelp, og vi hadde den gang et godt samarbeid med Framfylkingen. Sammen med Framfylkingen arrangerte vi hvert år «Wernadagene» i Oslo Arbeidersamfunn. En av initiativtakerne var Wernas datter, Torgunn. Dette hadde jeg helt glemt, til jeg fikk boka i bursdagspresang.