Hva er kult når du er rik, men det motsatte når du er fattig.

Min mor, Linnea, vokste opp på Sagene i Oslo, i svært trange kår. De første årene var det bare hun og min svenske mormor, Charlotte. Mormor var i full jobb som veverske ved Graah veverier, mens mamma ble godt passet på av gode venner. Dessverre spurte jeg aldri hvordan det var å være enslig mor i 1910, men kanskje ikke så vanskelig å tenke seg. Det hun fortalte var hvor vanskelig det var å være svensk i Norge i 1905.

Etter 10 år giftet min mormor seg med en mann som ble rammet av spanskesyken, og han ble sterkt funksjonshemmet. Min mormor fikk èn munn til å mette. På tidlig 1900 tallet var det ingen økonomisk støtte eller hjelp, slik det er i dag.  De bodde på ett rom og kjøkken med do i gården. Jeg husker min mormor som et menneske med masse humor, som elsket mennesker og dyr, og som hadde plass til alle.

Både mamma og mormor var de mest generøse og tolerante mennesker man kan tenke seg, og etter hvert ble ett-roms leiligheten byttet ut med en litt større leilighet, og her husker jeg at det samlet seg en fargerik og morsom gjeng. Felles for gjengen var at det var lite av materielle goder.    

På 80-tallet startet moten med hullete jeans, og jeg ble litt forundret da min tolerante og rause mor, ble sint på sitt barnebarn da han besøkte henne på sykehuset med ei bukse som det var mer hull i enn stoff. Etter hvert skjønte jeg hvorfor.

Hvorfor skriver jeg om min mors bakgrunn og fillete jeans?

Jo, jeg kom over en artikkel i Klassekampen for en tid tilbake med overskriften «Et gyllent håndtrykk til den som har mest» Da begynte jeg å tenke på historien om min mors sinne og barnebarnets hullete jeans.

- En gammel vits har fått nytt liv på Facebook, skriver Klassekampen:

Hva regnes som nedrig om du er fattig, men kult om du er rik? spør en bruker. Svarene kommer raskt:

«Å snakke to språk» svarer en. «

"Å ha barn med flere mødre» skriver en annen.

Andre igjen skriver:

«Å ha mange biler på eiendommen»

«Å drikke på formiddagen»

«Å ha stuemøbler utendørs».

På vegne av min avdøde mor, legger jeg til «Å gå med hullete jeans».   

Papirløse migranter

I dag tenker jeg på de etiopiske papirløse migrantene som sitter internert på Trandum. Norske myndigheter tillater at en etiopisk delegasjon forhører dem. For meg er det helt uhørt. Jeg så det var en demonstrasjon fra organisasjonen «Mennesker i Limbo» foran Stortinget, hvor de oppfordret justisministeren å ikke tillate etiopiske myndigheter å avhøre mennesker som oppholder seg på norsk jord. Mange har vært her 10 år og mer. Jeg tviler på at hun velger å lytte.

Mange vil nok si at flyktninger som ikke har fått opphold, får dra tilbake der de kom ifra. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Papirløse er mennesker som bor i Norge uten lovlig opphold. Begrepet viser ikke til personer uten ID-papirer, slik mange tror.

Papirløse migranter er mennesker med ulik bakgrunn og som eksempelvis kommer fra land de ikke kan returneres til. Mange har frykt for represalier ved retur til hjemlandet. Flere er statsløse, som eksempelvis palestinere. Andre igjen har vært utsatt for menneskehandel (prostitusjon og tvangsarbeid.

Det har vel neppe vært så mange flyktninger til Norge som i de siste årene, noe som skyldes krigen i Ukraina. I denne situasjonen er det lett å glemme de usynlige papirløse migrantene som har levd her i årevis uten grunnleggende rettigheter.  

Omtrent 18.000 mennesker lever i Norge uten oppholdstillatelse og rettigheter. Mange har bodd her i 5, 10 eller 20 år. For mange papirløse er retur likevel ikke et reelt alternativ. Flesteparten har en frykt for å returnere på grunn av risiko for fengsling, tortur og drap, på grunn av deres etnisitet, religion eller politiske virksomhet.

De usynlige barna

De er gamle, voksne, ungdom og barn, felles for dem alle er at de ikke har noen reelle rettigheter heller ikke retten til helsehjelp. Ved å gi papirløse opphold – dersom de ikke har begått alvorlige forbrytelser, har vært her i mange år, og kan sannsynliggjøre sin id – kan norske myndigheter forhindre at det oppstår alvorlige humanitære situasjoner som følge av at mennesker lever uten helsehjelp, bolig og inntekt. Samtidig vil myndighetene motvirke at det utvikler seg en stor, svart arbeidssektor med høy grad av utnyttelse av sårbare mennesker.  

Mer enn 15 europeiske land har gitt amnesti eller regularisering for papirløse. Myndighetene i Norge har vist liten vilje til å gi regularisering eller amnesti. En vanlig argumentasjon er at dette vil gi økt migrasjon til Norge, men erfaringen viser at slike tiltak ikke fører til flere papirløse migranter, men at det i stede kan gi en økonomisk gevinst gjennom økte skatteinntekter. Kanskje Norge skal gjøre det samme.

Jeg husker godt Yemane Teferi som døde 8. januar 2016 etter 25 år i passivitet på asylmottak som ureturnerbar asylsøker.  Etter en langvarig kamp for opphold, ville han ikke mer. «Jeg har ikke lenger håp, jeg føler at jeg er et ulovlig menneske, ikke bare i Norge, men i hele verden», og til slutt ga han opp. Ingen ville leve slik som han gjorde, uten å ha gode grunner for ikke å returnere til hjemlandet. Å nekte en gammel mann å kunne leve sine siste år i verdighet, er så inhumant at jeg orker knapt å skrive det ned.   Hvert år, 8. januar markeres Yemane dagene over hele landet. Jeg håper han er et sted hvor han ser at vi er mange som ikke glemmer han eller den uretten han ble utsatt for.

Humane er derimot Kirkens Bymisjon og Oslo Røde Kors som driver Helsesenteret for papirløse. Her jobber leger, psykiatere, sykepleiere, fysioterapeuter m.fl. på frivillig basis for å hjelpe mennesker i nød.

Norsk Folkehjelp Kristiania, som jeg representerer, har et samarbeid med Helsesenteret. Det går ut på:

·         Følge personer til forskjellige offentlige og private institusjoner.

·         Refugees Welcome to Norway, avdeling Nordstrand samler inn klær som oppbevares på et lager på Holmlia. Helsesenteret skriver lister over hvilke behov for klær brukerne deres har, og frivillige fra Kristiania drar til Holmlia, pakker ned klær etter listene og leverer klespakkene til Helsesenteret. 

Et meningsfylt arbeid.

Werna Gerhardsen - jenta fra Løkka

Werna Gerhardsen ble født i 1912 i Oslo. Hun vokste opp på Grünerløkka i fattigslige kår.

Werna hadde bare 7- årig Folkeskole, men jenta var både gløgg og uredd. Hun ble tidlig leder av Framlaget, og jobbet politisk i Arbeiderungdommen. Etter hvert ble hun bystyrerepresentant og satt i skolestyret og vergerådet i mange år. Gjennom sitt politiske engasjement skulle livet hennes ta en spesiell retning, hun giftet seg med Einar Gerhardsen, som i 1945 ble Norges statsminister, men før den tid skulle de gjennom 5 år med krig.

Ja, jeg har lest «Werna Gerhardsen, jenta fra Løkka» av Sigrun Slapgard.  Boka gjorde stort inntrykk på meg og den sitter i, selv noen dager etter at den var ferdiglest.

Jeg husker henne fra min ungdom, fra min oppvekst på Grünerløkka, vi kalte henne bare Werna. Jeg var imponert over henne, og for hva hun hadde fått til.  Som «statsministerfrue» måtte hun møte på slottet sammen med sin statsministermann.  Hun nektet å neie for de kongelige (merkelig nok er ikke det nevnt i boka), men hun hilste pent, men slikt gikk ikke upåaktet hen. Jeg tok av meg hatten for denne modige dama. Hun var en av oss.

Werna hadde samme bakgrunn som min mor, og bare to år skilte dem i alder. Begge var oppvokst i arbeiderstrøkene på østkanten av Oslo. Min mor, Linnea, i Hortensgata på Sagene, Werna i Leirfallsgata på Grunerløkka, begge med utearbeidende, enslige mødre, henholdsvis Charlotte og Klara.

Der skiltes deres veier. Werna ble «fanget» inn av arbeiderbevegelsen og var hele sitt liv et politisk dyr. I hele hennes kortvarige liv, var det saker som omfattet barn og ungdom, deres levekår og rettigheter til utdanning som sto hennes hjerte nærmest. Det var ikke bare de som hadde penger som skulle ha den muligheten. Hun jobbet hardt for 9-årig skole, som skulle være obligatorisk for alle.  Bort med realskolen. Hun var også pådriveren for opprettelse av barnehager og daghjem. Og slik ble det, både obligatorisk 9-årig utdanning og barnehager så dagens lys.

Hun var også opptatt av kvinners rettigheter til utdanning, og til å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet. Det var ikke populært verken i mellomkrigstiden, i krigsårene eller på 40-, 50, og på 60 tallet. Kvinnens plass var ved kjøkkenbenken. Hun, som statsministerfrue, kunne ikke ta betalt jobb utenfor hjemmet, men 100% ubetalt arbeid var greit – snakk om dobbeltmoral.  Med tre barn, styre- og lederverv i diverse politiske og faglige organisasjoner, husmor, og etter hvert førstedame, er det for meg uforståelig hvordan alt gikk opp. Riktignok fikk hun god hjelp fra sin mor, Klara, men døgnet har ikke mer enn 24 timer.  Som leder av Framlaget gjennom mange år, var hun også lederen for unge Gro Harlem Brundtland, som så på Werna som en rollemodell.

Det var mye jeg ikke visste om Werna, som for eksempel at hun var opptatt av å bryte det kjønnsrollemønsteret som leker representerte (og representerer), og at hun i 1946 var med å stifte «Riktige leker» (i dag Sprell) Småting, kanskje i forhold til det store hun gjorde innen utdanning og kvinners rettigheter, men det viser hvor mange saker hun var opptatt av, og ikke minst, hvor mye hun fikk til.

Jeg har aldri sett noen omtale av Werna som en svært viktig person under krigsårene, men det var hun. Hun syklet sent og tidlig og brakte forbudte beskjeder mellom motstandsfolk. Klarte å få tak i mel, som hun delte ut til familier, noe som var forbudt.  Alt dette gjorde hun med stor fare for eget liv. Men kvinner får aldri den heltestatusen som menn får for sin krigsinnsats. Det er Werna et bilde på.  

Hun var førstedame i Norge i en gjennomoppbyggingstid og utvikling av vårt velferdssamfunn.  Ingen kunne stille seg likegyldig til Werna. Vi har hørt både fine ord og sladder om henne, blant annet at hun hadde en russisk elsker. Det var ikke lett å være kvinne på den politiske arenaen. De mektige mennene som partisekretær Haakon Lie, og LO-formannen Konrad Nordal, gjorde alt for å vise at hun ikke var ønsket. Merra, kalte Lie henne. Det ble samlet inn hemmelig informasjon om henne som en russervenn og maktmenneske, og det var ikke mye pent LO-formannen skrev om henne i sine dagbøker som ble utgitt i begynnelsen på 90-tallet.

Da forfatteren, Sigrun Slapgard, spurte Gro Harlem Brundtland, om hva hun synes om det bilde Konrad Nordahl tegnet av henne i sine dagbøker, svarte Gro «Glem Nordahl! På den tiden kritiserte de alltid kvinner som hadde nesa opp».  

 I sine unge år, var ekteparet Gerhardsen opptatt av Russland og hadde et godt forhold til mange russere, noe Werna hadde gjennom hele sitt liv.

 Vi som er gamle nok har hørt om Gerhardsen og hans Kråkerøytale i 1948. Etter Russlands invasjon av Tsjekkia forandret Einar Gerhardsen sitt syn på Russland og kommunistene, og i Kråkerøytalen gikk han til angrep på de norske kommunistene. Talen vakte oppsikt både i inn- og utland. Boka gir ikke noe godt grunnlag for hva Werna tenkte, hun som gjennom hele sitt liv, åpenlyst viste at hun hadde russiske venner både i Norge og i deres hjemland. Noe som ikke falt i god jord hos Haakon Lie, som var en kjent kommunisthater, og for Konrad Nordahl, som mente at hun hadde for stor innvirkning på statsministeren.  Slik jeg leser boka, viste begge disse gubbene, stor kvinneforakt.  Under møter hos ekteparet Gerhardsen, mente de at Werna skulle være på kjøkkenet og lage kaffe, og absolutt ikke blande seg inn i politikken, som hun jo ikke hadde noe greie på.

På midten av 50-tallet var det ønske om utplassering av amerikanske atomvåpen i alle NATOS medlemsland, også i Norge. Innenfor Arbeiderpartiet var meningene delte. Et benkeforslag om at ingen atomvåpen skulle utplasseres i Norge, ble enstemmig vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957. Likevel vakte det stor oppmerksomhet da Einar Gerhardsen på et toppmøte i NATO samme år, slo fast at ingen atomvåpen på norsk jord. Det var en dristig tale fra statsministeren fra et lite land i nord, han utfordret dermed de mektige lederne i NATO-landene. Ikke minst kom han i klinsj med Haakon Lie, som ville føre en helt annen linje.

Forholdet til Russland var også blitt midlere, og både Einar og Werna gikk for en linje med dialog og fredspolitikk. De mente begge at dialog var den eneste veien til fred. Kanskje noe å tenke på i dagens utrygge verden.

«Werna viet livet til innsats for fellesskapet, hun valgte et liv i strid. Hun ønsket å bygge trygghet, et samfunn med hjerterom og ansvar for de dårligst stilte. Hun trodde på dialog og brobygging».

Hun døde i 1970, bare 55 år gammel.

Wernadager:

Rundt 2000, jobbet jeg i Norsk Folkehjelp, og vi hadde den gang et godt samarbeid med Framfylkingen. Sammen med Framfylkingen arrangerte vi hvert år «Wernadagene» i Oslo Arbeidersamfunn. En av initiativtakerne var Wernas datter, Torgunn. Dette hadde jeg helt glemt, til jeg fikk boka i bursdagspresang.