Det var en gang

-Tanker om sosial boligbygging

Årsaken til lite blogging her fra Kroatia, er nok først og fremst grunnet varmen. Jeg har aldri opplevd så langvarig varme som i år. Hodet koker, og jeg blir litt handlingslammet, men da jeg leste en boligannonse hvor en hytte på Lindøya var lagt ut for salg til 15 millioner kroner, våknet jeg opp fra dvalen, og begynte å lese litt om historien til Lindøya. Da jeg først begynte å lese, fortsatt jeg med hyttene på Ekebergsletta og med OBOS som en gang sto for sosial boligbygging

Jeg starter med Lindøya

Hyttene på Lindøya

 De fleste på min alder ( fra Oslo og omegn) vet at Kristianias arbeidere fra Oslo østkant, fikk av staten mulighet til å ha hytter på øya, og historien kan fortelle at det var til stor ergrelse for fiffen på Bygdøy. Hvordan kunne det gå så galt at de små hyttene som en gang hadde en årlig leie på kroner 10,- og var tilegnet Oslos befolkning som hadde lite å rutte med, nå blir solgt for svimlende summer?

Hyttene går i arv, noe som etter min mening ikke skulle ha skjedd. Det kunne for eksempel vært gjort slik at når eierne dør, går hyttene tilbake til kommunen eller staten, og her kunne det vært en billig leiekontrakt. Eventuelt at folk som hadde behov for litt ferie, men ikke har økonomisk mulighet, kunne få vært på Lindøya en uke eller mer hver sommer. Altså en sosialistisk sommerøy.  Det hadde vært mange flere muligheter hvis viljen hadde vært der.    

Det er nærliggende og stille spørsmål om hvor det ble av den sosiale og sosialistiske tankegangen?

Livet på Lindøya begynte ikke med hytter, men med telt. Det fortelles at det første teltet ble satt opp i 1905. Men siden sommeren i Norge kan by på både regn og kulde, tok folk til å sette opp lemme-hytter som måtte demonteres om høsten. Litt etter litt lot man de små hyttene bli stående hele året. Rundt 1920 eksisterte både telt og hytter, men fra da av begynte hyttebebyggelsen, slik vi kjenner den i dag, å ta form. Dette var til stor ergrelse for borgerskapet. Her beskrevet av Johan Borgen:

«Jeg husker ennu de dager da de første små hyttene grodde op på Nakholmen og Lindøya og var til forargelse for byens fedre, når de kom inn med fjordbåten om morgenen fra sine landsteder. De skrev i avisen om det og spurte om folk ikke hadde skam i livet, som kom og ødela uberørtheten for dem når de satt på dekket og fordøiet så fortrinlig. Og dessuten, hvad vilde turistene si, som elsket det sjeldne jomfruelige slik kloss innpå en virkelig hovedstad og sa «awfully nice» om det når de kom op fra lunsj og spurte styrmannen hvad for et land det var».

Så da så.

Hyttene ved Ekebergsletta

På Brannfjell, et høydedrag øst for Ekebergsletta i Oslo, ligger det 18 små hytter. Det var sanitetsforeningen som bygde de første hyttene allerede i 1919 for tuberkuløse familier og familier med «svakelige barn». Etter hvert ble tuberkulosen utryddet, og hyttene ble leid ut til organisasjoner og foreninger. I 1992 overtok Oslo kommune hyttene. Hyttene er nedslitte og mangler nok det meste, men de ligger idyllisk til. Byantikvaren har lansert tanken om å gjøre hyttene om til en kolonihage. SV og leieboerforeningen har lansert ideen om å forbeholde hyttene til folk som bor i kommunale leiligheter. «Med så store økonomiske forskjeller det er i denne byen, synes jeg det eneste riktige er å gripe muligheten. Alle fortjener gode fritidsopplevelser, uavhengig av inntekt og formue» (SV`s gruppeleder, Olav Wolff Elvevold).

Så gjenstår det å se om Oslo kommune og byrådet er enig i disse forslagene, eller, som jeg med min, for øyeblikket svært mistenksomme tankegang, tror at de blir solgt til private.

Den som lever får se, sa min gamle mor, og jeg sier det samme. 

OBOS     

Jeg gremmes når jeg tenker på OBOS som en gang var et sosialt boligbyggingslag, men som nå er et motsatte.

Etter krigen var det stor mangel på leiligheter og mange bodde kummerlig, spesielt i de typiske arbeiderstrøkene i Oslo, som eksempelvis Grunerløkka der jeg kommer fra. Vi var blant de få i bydelen som var heldige og hadde både vannklosett inne og varmt vann i springen.

I Oslo forsto politikerne at det var behov for sosial boligbygging. OBOS og Husbanken, sto blant annet for bygging og kvalitet. Og arbeiderklassen fikk mulighet til å få rimelige leiligheter med både bad og vannklosett. Det ble bygget 1000-vis av leiligheter. Lambertseter var den første drabantbyen i Norge, og den sto delvis ferdig i 1953.

 Nå går en tre-roms på Lambertseter på 65 kvadratmeter for opptil 4,5 millioner. Vi snakker ikke lenger om sosial boligbygging.

Nye leiligheter på Lambertseter blir solgt for mange, mange millioner. Og da snakker vi om OBOS-leiligheter.

Jeg husker ennå en radiosamtale, måtte vært på slutten av 70-tallet, med daværende leder for kommunistpartiet, Reidar Larsen, som beklaget seg over at han og andre som bodde i OBOS-blokker, ikke fikk like mye betalt ved salg, som de som hadde private leiligheter. Jeg trodde nesten ikke hva jeg hørte, en kommunist som synes at sosial boligbygging egentlig var noe tull. Jeg ble rasende, og det er vel derfor jeg fremdeles husker saken.  På 80-tallet ble all  prisregulering og Husbankens kvalitetskrav for boliger fjernet.

Og snipp snapp snute så var sosial boligbygging ute.

Menneskerettigheter i sykehjem

Det er varmt i Kroatia, der jeg for tiden oppholder meg. Etter uker med oppgradering av huset, ser jeg nå fram til rolige dager, med tid for å tenke både på fortid og på framtid.  

Rettigheter i sykehjem er det jeg tenker på akkurat nå. Kanskje grunnen er at jeg selv begynner å bli gammel, og tenker med skrekk på å havne I dødens venterom.

Mange klager på manglende innhold i sykehjem, men jeg har ennå til gode å høre dagens politikere og samfunnskritikere kalle det for manglende rettigheter. Velger vi å fokusere på menneskerettigheter i sykehjem, vil vi kanskje få en litt annen debatt enn vi har i dag.

Hvilke rettigheter har de som bor på sykehjem, eller rettere sagt hvilke rettigheter har de ikke?

• Maten er svært varierende, og serveres ofte på ugunstige tider i forhold til hva det enkelte individ er vant med.

• Beboerne som ikke klarer seg selv, må vente på at noen innfinner seg for å få hjelp til å gå på do.

• Å dusje er absolutt ikke noe selvsagt.

• Liten mulighet for å få hjelp til å komme ut.

• Legge seg når man vil, stå opp når man vil? Neppe.

• Tilsyn fra lege? Sjeldent

• Beboere som er psykisk oppegående blir bosatt sammen med demente.

Alt vi tar som en selvfølge - er ikke selvfølge i et sykehjem, eller Helsehus som det i dag heter. Navnebytte har ikke resultert i flere rettigheter. Det gjorde heller ikke navnebyttet fra alders- og sykehjem til bo- og behandlingssenter. Innholdet – eller mangel på innhold er det samme. Jeg blir provosert når politikerne gjemmer et jævlig sted bak nye fine ord. Helsehus høres bra ut, spesielt hvis det var den fysiske, og ikke minst psykiske helsa det ble fokusert på.

Tenk om du kom på sykehjem og var helt frisk i hodet, men med en skrøpelig kropp, og så bli bosatt sammen med mennesker som er demente. Det hjelper neppe å klage. Passiviteten og tristheten må være lammende.

Jeg er klar over at man må være syk eller ikke greie seg selv – gjerne begge deler for å få plass på et sykehjem. Og behovene er ikke de samme som tidligere. Men det er individets behov og dets rettigheter som fungerer dårlig.

Å si noe negativt om de ansatte, gjør vi helst ikke. Når vi klager på sykehjemmene, kommer det alltid en setning som «personalet gjør så godt de kan». Det er helt klart at mange steder gjør de også det. Men gjør de det alle steder? Jeg mener absolutt ikke.

En venn av meg ga uttrykk for stor frustrasjon da hennes døende far ble lagt inn på et av Oslos nye helsehus. Han hadde store smerter, men ble ikke ivaretatt på en god måte. Legen kom en gang i uka. Personalet var, ifølge min venn (som selv jobber innen helse), ikke kapable til å gjøre den jobben de skulle. Fordi min venn ikke ga seg, fikk hun han inn et sted, der han døde fredfullt noen uker senere.  

 Lista er lang, jeg har mange historier å ta av på dagens sykehjem, men jeg velger å gå litt tilbake i tid, blant annet for å se om det går bedre nå. Jeg har ganske lang erfaring med sykehjem og eldre, og mener jeg har nok kunnskap til å være litt bastant. I tillegg til faglig bakgrunn, har jeg selv hatt foreldre på sykehjem.

For en del år siden besøkte jeg og min kollega, Astrid Strøm. Over 20 sykehjem i hele landet. Vi reiste fra Båtsfjord i nord – og til Lindesnes i sør. Oppgaven vår var å intervjue unge under 50 år som bodde på sykehjem, samt pårørende og ansatte, for deretter å presentere funnene for politikere og fylkesleger.  Hva fant vi? Jo vi fant 18 åringer som var bosatt sammen med demente. Vi fant unge menn som hadde pådratt seg store skader etter motorsykkelulykker som var henvist til sykehjem. Felles for de aller fleste var at kroppen var skrøpelig men hjernen fungerte.

Vi leverte funnene med konklusjoner, og det ble satt av mange millioner i statsbudsjettet for å få «unge ut av gamlehjem» som prosjektet het.  Hva skjer i dag? Nye unge mennesker blir plassert på sykehjem. Ivaretakelse av menneskerettigheter? Bedring?

Så kommer Margreth Ohlins dokumentar «Dei mjuke hendene» som forteller om livet på et sykehjem på godt og vondt. Vi kontaktet Margreth og sammen med henne besøkte vi videregående skoler med helsefag.   Vi viste filmen og hadde samtaler om rettigheter i sykehjem. Veldig givende, men absolutt ikke utslagsgivende for menneskerettighetene.

Jeg ble deretter forespurt om å komme på et program som NRK hadde, husker ikke hva det het, men det var et program som startet tidlig om morgenen. Her snakket jeg om menneskerettigheter på sykehjem sammen med politikere. Dette var heller ikke utslagsgivende for å bedre menneskerettighetene.

Sammen med Kirkens bymisjon intervjuet jeg eldre innvandrere om sykehjem. Her fant vi at de aller fleste var sikre på at de kom på sykehjem, og ikke at de ble tatt vare på av familien, noe som var vanlig i hjemlandet.  De fleste var engstelige, både hva gjaldt språk, religion og mat. Hvordan dette er ivaretatt i dag, vet jeg ikke noe om. Men jeg håper at noen tar opp tråden med å intervjue eldre innvandrere om livet i Norge og hvor mange med ikke-vestlig bakgrunn som bor på sykehjem.

Jeg tok en etterutdanning på høyskolen i Buskerud som het «Vold mot eldre». Her var det også fagbøker om sykehjem og eldre. Blant annet ble det opptil flere ganger påpekt at ansatte både på sykehjem og sykehus, brukte store deler av tiden sin til å brette og rydde, istedenfor å ivareta beboerne/pasientene. Bedre i dag? Vet ikke, men tror det ikke.

Så hva kan gjøres for å ivareta beboernes rettigheter? Jeg vet ikke, men det bør opp på agendaen, og vi må kalle det for manglende menneskerettigheter og ikke mumle i votten om manglende omsorg. Det er manglende rettigheter dette handler om!

Om å kjøre tog, lese bok, og lytte til kvinners historie

Jeg er glad i å kjøre tog. Sitte blant mennesker av ymse slag, som prater, leser og sover. Det er som en bitteliten landsby i bevegelse. Jeg elsker det.

Jeg har med meg matpakke og lesestoff. Lesestoffet har jeg på telefonen, noe som er kjekt når jeg leser en murstein av en bok på 1.145 sider. Boka «Det åttende livet» er skrevet av Nino Haratischwill, opprinnelig fra Georgia. Og det er nettopp om Georgia hun skriver. En familiekrønike, en fiktiv fortelling om seks generasjoner, vevd sammen med den blodige georgianske historien. Det er kvinnene som er i fokus, mennene litt mer diffuse. Resultatet er strålende; for et språk, for en roman. Den inneholder både varme, skjønnhet og grusomheter. Jeg klarer knapt å legge boka fra meg, men det er nødvendig med noen pauser. 

Etter hvert kommer det en godt voksen mann og setter seg på setet ved siden av mitt. Han har med seg en stor flott blomsterbukett som han legger i bagasjehylla, setter seg ned og hilser galant. Jeg hilser pent tilbake, men går straks tilbake til min vidunderlige historie.  Han nynner litt, og forsøker å få kontakt, men der og da er ikke jeg mottakelig for noen samtaler. Etter en stund får han antakelig nok av den tause damen, og finner seg et annet sete.  Kanskje han finner en mer lydhør sidemann enn den han fant i meg. Jeg kan høre stemmen hans fra litt lenger bak i vogna.  Jeg er faktisk ikke så veldig glad i å prate, vil bare flyte med toget og være i min egen lille boble. Pratsomme mennesker kan i noen sammenhenger være svært slitsomme.

Etter nær 9 timer på hjul er jeg framme ved bestemmelsesstedet. Her skal jeg sammen med en «kollega» holde kurs for kvinner med flyktningbakgrunn.

Med borgerkrigen i Georgia fremdeles levende i tankene mine, møter jeg også her kvinner som har flyktet fra krig og konflikter. De er trygge i Norge, men bærer krigens redsler med seg. De har sønner, brødre, foreldre og venner som fremdeles er i det landet de flyktet fra, noen ved fronten. De er redde, får ikke sove, synes livet er vanskelig. Noen er unge noen er eldre, noen er gift, noen er enslige noen har barn, noen har barnebarn. En av de eldre kvinnene har to sønner, begge ved fronten. Hvordan holder hun ut? 

En av kvinnene kommer fra et afrikansk land, hun er ung, men engster seg likevel for hva som skal skje med henne når hun blir gammel.

 -Jeg er alene, har ikke barn, ikke mann, ikke familie. I mitt hjemland tar vi vare på de gamle, vi bor sammen. I Norge bor de gamle på omsorgssentra, sier hun. Og hva med meg som er helt alene? Jeg blir lei meg når tankene kommer.

Alle drømmene mine er knust, sier en annen. Jeg hadde jobb, dro på ferie, var sammen med familien min.  Levde et helt vanlig og godt liv. Alt er borte. Jeg frykter for framtiden.   

Tross alt de har i bagasjen sin, er de vennlige, diskusjonsvillige og lydhøre. Jeg har holdt rundt 40 kurs for kvinner med flyktning- og innvandrerbakgrunn, og tror jeg er blitt litt klokere og litt mer ydmyk enn jeg var tidligere. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor sterke og modige mange av disse kvinnene er, til tross for alle vanskeligheter de har møtt i livet.

Etter to dager er det på tide å ta turen tilbake til Oslo. Jeg fordyper meg igjen i boka mi, og håper at ingen syngende, taletrengt mann vil finne fram til setet ved siden av mitt. Heldigvis, det kommer ingen.

Like før vi når Oslo S er siste blad vendt om, men tankene mine klarer ikke helt å slippe bokas fortelling og kvinnenes historier. Det sitter for dypt.