Miraklet i Gullspång - omtale av en film

I går var min venn Aniz og jeg på Vika kino og så en merkelig film «Miraklet i Gullspång». Filmen handler om søstrene May og Kari fra Lakselvdalen i Troms som skal kjøpe en leilighet i den lille svenske byen «Gullspång». Her skjer det mye rart. De går på visning og i en av   leilighetene de ser på, henger det et stort bilde som ligner på et søstrene har lett etter hele sommeren. Ved siden av henger to små bilder og May og Kari får det til at disse tre er den hellige treenighet, og at dette er et tegn fra Gud. Med bakgrunn i Guds tegn, kjøper de leiligheten. Høres det sprøtt ut? Det blir sprøere😊

For, om ikke det skulle være nok, skal møtet med selgeren, en eldre dame ved navn Olaug, forandre livet for søstrene for alltid. Selgeren er nemlig prikk lik den søsteren som tok sitt eget liv for 30 år siden, men hun er jo død, eller? Da det viser seg at hun er født på samme dag som den døde søsteren, og blir kalt for Lita, akkurat som søsteren, utvikler det hele seg til å bli en rar, men fascinerende film.

Olaug, som de etter hvert mener er en tvilling av den døde søsteren, har ikke lyst til å være en del av denne familien. Hun ser på dem som religiøse tullinger, og anser seg høyt hevet over familien som viser seg å være stor. Er hun tvillingen søstrene mener å ha funnet, eller er hun ikke ?

Vi klarte ikke å bli ferdig med filmen, og over en matbit fortsatte vi å snakke om dette «miraklet». Hva skjedde egentlig? Noe av det vi lurte på var om det virkelig var søstrene som spilte sine egne liv, eller om det var skuespillere. Etter intens googling, fant vi at det var akkurat det de gjorde – de spilte sine egne liv. Og er det virkelig en sann historie? – ja det er visst det òg.

Tre gamle damer i en film om et mirakel – eller kanskje ikke det var et mirakel. Og den døde søsteren hadde visst ikke tatt sitt eget liv, kanskje var det en ulykke, eller var det mord? Det tar helt av.

Filmen fascinerte meg stort, og jeg har googlet mer for å finne ut hva som egentlig skjedde, men jeg finner ikke noe særlig mer enn det filmen viser. Det jeg finner underlig er at ingen skriver om at noen kanskje burde vært beskyttet mot seg selv. Det synes jeg absolutt at det burde vært tenkt på.

Maria Fredriksson har regissert filmen, og hun fulgte søstrene i 4 år.

De første 5 minuttene lurte jeg på om dette var en film jeg hadde lyst til å se. Det var det!

Jeg anbefaler filmen på det varmeste, og ser fram til interessante diskusjoner. 

Utklipp fra en anmeldelse:

Man kunne nesten ønske at filmproduksjonen hadde brukt enda mer tid for å finne en klarere konklusjon, for så spennende er opprullingen av saken. Historien huker tak i seeren fra første minutt, og holder hardt på oppmerksomheten til siste slutt.

8. mars

Det er snart den internasjonale kvinnedagen, og jeg tenker på verdens kvinner, hvor flesteparten ikke har den friheten og likestillingen vi må si å ha i Norge.  Det er ikke helt perfekt her heller, men i forhold til kvinner i Afghanistan, Iran, Sudan og mange andre sammenlignende land, kan vi vel si at friheten og likestillingen for de fleste her i landet er rimelig upåklagelig.

Det gjør vondt å skrive «for de fleste», men i den siste tiden har det kommet fram flere historier om fysisk og psykisk vold knyttet til ære for mange kvinner i Norge, ikke minst gjennom Aftenpostens mange artikler og NRK sin dokumentar i Brennpunkt «ÆRE». Ærerelatert vold knyttes gjerne til mannsdominerte innvandrermiljøer i Norge. Men hva er ære?  11 % av kvinner i Norge og 3% menn er blitt utsatt for fysisk vold fra en partner i det som er kategorisert som alvorlig partnervold[1]. Det er alt for mange som alltid går med en stor klump i magen og alltid er redde.

Mange kvinner blir ofte utsatt for partnervold etter at de har forlatt forholdet. Har det også noe med ære å gjøre? «Hvis du ikke lenger er min, skal du heller ikke være andres». Det er akkurat slik en del voldelige menn ser på kjærester og ektefeller, de tilhører mannen, og det er ikke bare relatert til et innvandrermiljø. Jeg ser også at mange knytter ærerelatert vold til Islam. Ved å vinkle «ærevold» kun mot muslimer, går alle de menn som ikke er knyttet til noen religion, eller er knyttet til andre religioner «fri for tiltale».  

For likestillingen har det har vært en lang vei å gå også for norske kvinner.

·         1913 Stemmerett for kvinner

·         1961 Første kvinnelige prest

·         1975 Kvinner får delta i Holmenkollstafetten

·         1978 Likestillings- og diskrimineringsloven

·         1990 Tronarvingsloven forandres

Tenk også hvor mye hån de som sto fram for å kjempe for kvinners rettigheter ble utsatt for:

Den 4. juli 1890 ble stemmerett for kvinner første gang behandlet i Stortinget. Høyres Johan Christian Heuch, biskop fra Kristiansand, markerte seg som en av de største motstanderne. Hvis kvinner engasjerte seg i politikk, ville de kunne utvikle seg til et slags tredje kjønn, mente han. Det ville i verste fall gjøre dem sterile. «Hun bliver et vanskabt misfoster, hun bliver et Neutrum». Mange mente at det kvinnelige ville bli borte. Hun ville forlate sitt hjem, barnet ville skrike i vuggen og grøten koke over.

I dag kan vi nesten ikke tro at stortingspolitikere har kommet med disse idiotiske uttalelsene, men det har de altså.  Likestillingen er ikke kommet av seg selv, det er sterke kvinner og menn som gjennom år har stått på barrikadene. Jeg blir oppgitt når jeg hører unge mennesker stiller seg likegyldig til likestilling – det virker som de tror det alltid har vært slik som i dag og at det absolutt ikke er noe å kjempe for å beholde. Ingen av delene er riktige.

En kort oversikt over tilstanden for verdens kvinner:

•      2/3 av verdens analfabeter er kvinner.

•      Kvinner har færre rettigheter enn menn til bolig, land og arv.

•      Kvinner er fattigere enn menn.

•      Mange kvinner kan ikke selv bestemme over egen kropp og hvor mange barn de vil ha.

•      Flere enn 300.000 dør årlig i forbindelse med graviditet.

I antikkens Hellas var kvinnen underordnet mannen, og kunne ikke delta i politikken. De gamle tenkerne som Aristoteles[2] og Platon[3] hadde ulike tanker om likestilling. Aristoteles mente at kvinner ikke har de samme rasjonelle tankene som menn, og har derfor ikke de samme mulighetene til å utvikle fornuft. De er derfor mindre egnet til å styre samfunnet enn menn, og derfor er det naturlig og formålstjenlig at kvinner blir hjemme mens mennene deltar i politikk og yrkesliv. Platon derimot, mente at de klokeste burde styre staten og hevdet at kvinner har like store evner til å bruke fornuft som menn. Å nekte kvinner å delta i politikken, mente Platon, var å kaste bort halvparten av de mest talentfulle personene.

Dessverre var det Aristoteles sitt syn på kjønn som fikk stor innvirkning i antikken og middelalderen. Platons tanker om likestilling ble ikke tatt på alvor før rundt to tusen år senere.

Det er fremdeles mye å kjempe for både nasjonalt og internasjonalt.

God 8. mars. Håper jeg ser deg i toget.

[1] NRK Trøndelag april 2023

[2] Aristoteles var en gresk filosof og naturforsker. Elev av Platon. Født 384 fvt. Død 322 fvt.

[3] Platon var en innflytelsesrik gresk filosof og matematiker. Elev av Sokrates. Født ca. 428 fvt. Død ca. 348 fvt.

To tette og en badehette

Da var dagen også kommet til meg. Som så mange andre «godt voksne» skulle jeg opereres for Grå stær.  Operasjonen skulle skje hos Sentrum Øyelegene i Pilestredet 17, og jammen var det i de samme lokalene som på 80-tallet huset restauranten og nattklubben P17.

P17 var eid av Jugoslaven Ivan, på folkemunne «Ivan den grusomme» (opphavet til navnet er en annen historie). Her hadde jeg hygget meg, danset og drukket rødvin. – og nå, rundt 40 år senere og i de samme lokalene, skulle jeg altså på slaktebenken.  

Operasjonen skulle skje på den hittil verste dagen i januar. Det snødde og snødde og snødde.

Jeg er alltid redd for å komme for sent, og var som vanlig tidlig ute. Det skulle vise seg å være veldig lurt. Alt var forsinket og istedenfor 20 minutter med T-banen, brukte jeg 1 time. To minutter før tiden «stupte» jeg inn av døren til øyeklinikken. Der satt det allerede 3 andre gamle damer som spent ventet på å få et bedre syn.

Jeg gruet jeg meg veldig. Å ha et godt syn er livsviktig, og bak i hodet mitt lurte tanken på at operasjonen skulle gå galt og at jeg skulle miste synet. På forhånd hadde vi fått et skriv om hva vi skulle gjøre før og under operasjonen. Under operasjonen skulle vi ikke gjøre noe, men ligge helt stille – det var viktig. Og det var min store redsel at jeg ikke skulle klare å overkomme denne viktige meldingen.

Du må ligge rolig, du må ligge rolig, du må ligge rolig – ble som et mantra. Dette kunne ikke bli bra. Bare jeg tenkte på det, måtte jeg bevege armer bein og hode.

Men frykten skulle vise seg å være ubegrunnet. Det kom en søt og hyggelig dame ut til oss gamle, og delte ut dop og badehetter. Vær så god – en badehette og 5 milligram valium til deg, og til deg og til deg. Du Inger Sylvia, har klaustrofobi og får derfor 12 milligram.

På med badehetta og inn med dopen.

Etter 45 minutter sjangla jeg meg inn i operasjonssalen og hadde glemt alt om redselen for å bevege meg. Det kom helt av seg selv – jeg var som en slapp fisk – og etter 20 minutter var operasjonen over – og vær så god neste til nok en gammel dame med blå badehette og lettere animert.

Etter en kopp kaffe og to sjokoladekjeks, vaklet jeg meg ut i snøværet. Jeg brukte 6 timer på hjemveien, før mitt praktfulle barnebarn hentet sin gamle mormor hjem. 

Det er deilig med et godt syn – jeg ser fargene klarere enn på mange år. Slipper å bruke briller til vanlig gjør jeg også. Men det er alltid malurt i begeret. Via speilet er jeg er nemlig blitt realitetsorientert - jeg ser nå klart og tydelig at jeg er en eldre dame på 74!

Ha en fin helg.