Sommer og Agurktid

Mens jeg nyter «min» lille eksotiske landsby i Kroatia , kan jeg ikke unngå å følge med på debatten i Norge. Håndhilsning har jo vært et kjempestort tema i ordinære media og på sosiale media. For meg kan folk hilse akkurat som de vil, men her var det respekt for den kvinnelige rektoren som var temaet. Skal ikke gå mye inn på dette, da jeg ikke aner

foranledningen til det som skjedde. Noen sier at det er en gjeng med konservative unge gutter som har plaget lærerkollegiet i lengre tid, andre mener at dette er barn, og at å støtte rektor er rett og slett rasisme. Dem om det. Det mange av oss er enige om er at rektor burde ha ventet med sin tordentale til en mer passende anledning, og ikke i en sommeravslutning som skulle være en hyggelig ettermiddag for alle. Denne saken er på den ene og på den andre siden, som så mye annet i livet.

Så var det Bjørnar Moxnes sin tur.

Jeg tror faktisk på han, og hvorfor kan du lese her.

Som ung kvinne, kunne min distraksjon, i verste fall ha ført til politianmeldelse. Jeg går tilbake til slutten av 1960-tallet, da unge Inger var hos Petrine Nilsen på Grünerløkka for å kjøpe en genser. Ingen av genserne jeg tok med meg inn i prøverommet passet, så jeg kledde på meg og gikk ut. Da jeg var kommet litt oppover Thv. Meyersgt. oppdaget jeg til min forferdelse at istedenfor å levere fra meg genserne før jeg gikk ut, hadde jeg bare gått ut. Nå dinglet det tre plagg over armen min. I motsetning til Moxnes gikk jeg straks tilbake med genserne, men fikk en sur og lite hyggelig kommentar fra damen i butikken. Hun trodde tydeligvis at jeg hadde tenkt å stjele dem, men ombestemte meg underveis. Idiotisk tankegang.

Neste situasjon handler om den nå godt voksne utgaven av Inger, da jeg var like lite lovlydig som Rødt-lederen. Jeg skulle inn i en butikk for å kjøpe roastbiff. Da jeg ikke skulle ha noe annet tok jeg bare pakken i hånden og gikk mot kassen. Jeg gikk i mine egne tanker og hodet i en sky, og gikk ut av butikken og inn i bilen. Å, nei, jeg hadde glemt å betale, men bare gått rett ut. Det var slett ikke meningen, men igjen hadde min distraksjon ført meg ut i kriminalitet. Da tok jeg en Moxnes og putta roastbiffen i veska. Det ble for vanskelig og for pinlig å gå inn igjen.

Så ja, jeg tror på mannen som leder Rødt, og at det skjedde på den måten han forklarer.

Så tenker jeg på de små krypene som spiser opp tretaket vårt, ingen ønsker å gå opp på vårt skumle loft for å ta kverken på dem. Men det er en annen historie.

Fortsatt god sommer

Helsehus og mat

Etter et nytt besøk hos min venninne på Helsehuset, må jeg fortsette å ta opp den begredelige maten pasientene får servert. Jeg blir så opprørt og forbanna. Veldig hyggelig ansatte, og de er like fortvilet over maten pasientene får servert, som pasientene selv.

Sykepleieren som kom inn og serverte, kunne fortelle at tidligere hadde de eget kjøkken, men nå får de mat fra et storkjøkken og maten er blitt deretter. Hvor ble det av politikerne i Oslo sine lovnader om at sykehjemmene/helsehusene skulle få eget kjøkken?

I dag var det skogsgryte, kjøtt, champignon, brun saus og potetmos til middag. Det hørtes godt ut. De hadde tatt lite på tallerkenen så det så absolutt greit ut. Så venninnen var positiv, helt til hun tok maten i munnen. At det var smakløst var en ting, men kjøttet var så seigt, at hun ga opp den kampen. Det gikk ikke an å tygge. Det ble derfor ingen middag - i dag heller, en av mange andre dager. Desserten, karamellpudding var etter forholdene grei, og jeg hadde med kake, men at middag skal være søte kaker og desserter er ikke greit.

Dagens skogsgryte:

Hvorfor er jeg så opptatt av dette? En av grunnene er selvfølgelig at jeg nå ser hvordan institusjonsmaten påvirker manglende glede hos min venninne. Mat er kultur, og de fleste av oss frydes over et godt måltid. Men de syke, både gamle og unge, blir neppe svært frydefulle over institusjonsmaten. Når du er syk, er mat viktig for å forbli sterk både psykisk og fysisk, og for at man fremdeles kan gledes over livet. Mat er viktig for oss mennesker.

Det hjelper verken venninnen eller andre at jeg er forbanna og setter ord på det i bloggen min. Kanskje jeg må ta denne kampen og sende mine innlegg til den nye byråden for helse, Marthe Scharning Lund.

Marthe husker jeg fra møtene våre i Folkehjelpa med Karita Bekkemellem, da hun var Barne- og familieminister , og Marthe var hennes politiske rådgiver, og jeg husker henne også som Kvinner Kan instruktør. Så kanskje hun husker meg og er tilsnakkenes. Det er lov å håpe.

I denne saken trenger jeg tilbakemeldinger, støtte og gode innspill.

Tanker på en tirsdags ettermiddag

Jeg sitter foran vinduet mitt og ser ut på et nydelig stort tre, det gjør meg glad. Treet kommer til å overleve meg med mange år.

Det får meg til å tenke på livet og på døden, og på min venninne gjennom et helt liv, som nå ligger på et av Oslos Helsehus med en svært alvorlig sykdom.

Først Radiumhospitalet, så Lindrende på Lovisenberg og nå Helsehuset.

Det har vært mye kritikk av noen av helsehusene i Oslo, og med rette. Jeg har selv opplevd en nær venn som ble sendt på et av helsehusene for å dø. Der var det under enhver kritikk. Ja, vi kan skylde på systemet og politikerne som godtar en slik situasjon, og det skal vi også gjøre, men kritikken må også kunne gå til ledelsen ved helsehusene. Heldigvis hadde min venn en fantastisk datter. Hun var hos ham hele tiden og fikk ham til slutt over til et Helsehus hvor han fikk hjelp for sine smerter og god omsorg den siste delen av livet. Datterens opplevelse fra det første helsehuset var som et lite helvete for henne og faren, og hun er sterk i sine uttalelser når det gjelder de ansatte. Uten en nær pårørende ville han ikke fått den hjelpen og omsorgen han trengte, forteller hun. Det skremmer meg

Det er på det sistnevnte helsehus min venninne er i dag. Her er ansatte med kunnskap, leger er til stede og fysioterapeut og psykologer tilgjengelige. Dette er bra, og datteren som først var hos far og nå hos mor er veldig fornøyd med dette helsehuset og hun har sett både det dårlige og det gode fra innsiden.

Men det er en ting som jeg reagerer veldig negativt på, og det er maten. Det er helt uforståelig at svært syke mennesker med dårlig matlyst ikke får servert delikat og god mat. Det er selvfølgelig forskjell på hva man liker og ikke liker, men noe har vi til felles hvis appetitten ikke er på topp, og det er små og delikate porsjoner. Jeg er ikke i tvil om at det vi ser på tallerkenen, det visuelle, gir oss lyst eller ikke lyst til å spise.

Dette med mat og sykehjem/helsehus har vært oppe til diskusjon i mange år, og hver gang lover våre politikere at maten skal lages på egne kjøkken og at den skal bli bedre. Jeg tror ikke mye har skjedd på den fronten, og jeg er usikker på om noen bedring er i sikte. Det er snart valg, men jeg tror vi skal lete lenge etter det partiet som setter kvalitetsmat for syke og profesjonelt ansatte på sin dagsorden. Jeg må legge til at maten er langt bedre på Radiumhospitalet og på Lovisenberg.

I dag føler jeg meg heldig som kan sitte i mitt eget hus og filosofere over liv og død, samtidig som jeg kan føle et lite stikk med tanke på framtiden.

Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve (Per Olof Enquist) er ord jeg tar med meg når tankene på framtiden blir for skremmende.