Sommer og Agurktid

Mens jeg nyter «min» lille eksotiske landsby i Kroatia , kan jeg ikke unngå å følge med på debatten i Norge. Håndhilsning har jo vært et kjempestort tema i ordinære media og på sosiale media. For meg kan folk hilse akkurat som de vil, men her var det respekt for den kvinnelige rektoren som var temaet. Skal ikke gå mye inn på dette, da jeg ikke aner

foranledningen til det som skjedde. Noen sier at det er en gjeng med konservative unge gutter som har plaget lærerkollegiet i lengre tid, andre mener at dette er barn, og at å støtte rektor er rett og slett rasisme. Dem om det. Det mange av oss er enige om er at rektor burde ha ventet med sin tordentale til en mer passende anledning, og ikke i en sommeravslutning som skulle være en hyggelig ettermiddag for alle. Denne saken er på den ene og på den andre siden, som så mye annet i livet.

Så var det Bjørnar Moxnes sin tur.

Jeg tror faktisk på han, og hvorfor kan du lese her.

Som ung kvinne, kunne min distraksjon, i verste fall ha ført til politianmeldelse. Jeg går tilbake til slutten av 1960-tallet, da unge Inger var hos Petrine Nilsen på Grünerløkka for å kjøpe en genser. Ingen av genserne jeg tok med meg inn i prøverommet passet, så jeg kledde på meg og gikk ut. Da jeg var kommet litt oppover Thv. Meyersgt. oppdaget jeg til min forferdelse at istedenfor å levere fra meg genserne før jeg gikk ut, hadde jeg bare gått ut. Nå dinglet det tre plagg over armen min. I motsetning til Moxnes gikk jeg straks tilbake med genserne, men fikk en sur og lite hyggelig kommentar fra damen i butikken. Hun trodde tydeligvis at jeg hadde tenkt å stjele dem, men ombestemte meg underveis. Idiotisk tankegang.

Neste situasjon handler om den nå godt voksne utgaven av Inger, da jeg var like lite lovlydig som Rødt-lederen. Jeg skulle inn i en butikk for å kjøpe roastbiff. Da jeg ikke skulle ha noe annet tok jeg bare pakken i hånden og gikk mot kassen. Jeg gikk i mine egne tanker og hodet i en sky, og gikk ut av butikken og inn i bilen. Å, nei, jeg hadde glemt å betale, men bare gått rett ut. Det var slett ikke meningen, men igjen hadde min distraksjon ført meg ut i kriminalitet. Da tok jeg en Moxnes og putta roastbiffen i veska. Det ble for vanskelig og for pinlig å gå inn igjen.

Så ja, jeg tror på mannen som leder Rødt, og at det skjedde på den måten han forklarer.

Så tenker jeg på de små krypene som spiser opp tretaket vårt, ingen ønsker å gå opp på vårt skumle loft for å ta kverken på dem. Men det er en annen historie.

Fortsatt god sommer